Nakne sexy damer norsk tenårings porno

nakne sexy damer norsk tenårings porno

Guardian-kommentator Jamie Peck har kritisk bemerket at «å imøtekomme mannens blikk endrer ingen sosiale problemer».

Samtidig har kjendiser kastet seg på bølgen, blant dem popstjernen Rihanna, tidligere barnestjerne Miley Cyrus — og ikke minst Lena Dunham: Lena Dunhams bryster er en egen historie.

Siden Girls gikk på luften i har seriens liberale holdning til brystvorter skapt bråk. Dunham viser pupper i scene etter scene, enten hun har sex eller spiller ping pong. Det er imidlertid ikke bare blottingen som har fått USA til å reagere. Noen mener rett og slett at puppene hennes er for stygge. Den kjente radioverten Howard Stern uttalte at Dunham var «en tykk liten jente» som «stadig tar av seg klærne, og det føles på en måte som voldtekt» — før han la til at han var «modig» som klarte å se på henne.

En vanlig pupp holder ikke lenger mål, sier Mari Grinde Arntzen. Hun mener dagens dekke-til-kultur henger sammen med det hun kaller «vårt totale kroppsprosjekt i dag». Derfor ønsker hun Free The Nipple velkommen. Andre er mer skeptiske. Da blir jeg mistenkelig, sier Birgitta Haga Gripsrud.

Hun mener at hvilke bryster som blottes, blir lakmustesten for kampanjens frigjøringspotensial. På den andre siden har man de usymmetriske brystene. Mens Instagram har sensurert brystvorter, er Facebook tidligere blitt kritisert for å fjerne «upassende» bilder publisert i en støttegruppe for brystkreftopererte kvinner. Hun er marinbiolog — og kvinnen bak monokini 2. Man kan leve et fullverdig liv med ett bryst, sier hun, og minner om at mange velger å ikke rekonstruere et fjernet bryst etter en mastektomi.

Elina Halttunen har selv gått gjennom et slikt inngrep. Men siden det fantes få enbrystede bikinier på markedet, laget hun en selv, en såkalt monokini, inspirert av Rudi Gernreichs design fra Hans monokini var toppløs — og en protest mot at kropp var forbundet med skam. Halttunen understreker at hun har full forståelse for kvinner som vil rekonstruere, men hun stiller spørsmål ved dette som ideal. Vi oppdaterer monokinien — og samtidig kvinnesynet.

Da ur-monokinien ble vist for første gang på sekstitallet, møtte den motstand. I Sovjetunionen kalte man den «barbarisk». New York-politiet fikk streng instruks om å arrestere monokini-kledde kvinner. Raseriet hindret ikke at monokinier ble solgt den samme sommeren. Plagget skulle bli enda mer populært på og tallet. I dag går trenden i annen retning. Undersøkelser viser blant annet at toleransen for toppløs soling har gått ned i pionérland som Frankrike og Sverige.

Hun påpeker at retten til å vise bryster på sosiale medier er komplisert: Forbudet er også et forsøk på å tøyle distribusjon av porno. Likevel vil hun gjerne være med på «å frigjøre brystvorten». Paul Martin Glaser og David Soul spilte det legendariske TV-paret fra , og i fattige hvite naboskap ble de et ømt begrep. Starsky and Hutch betydde bestekamerater. Den harmløse, skamløse, hjerteløse, og smakløse versjonen er satt sammen av lun, historisk ironi. Ben Stiller klovner den ærlige politimannen Starsky slik en sirkuspuddel ville framstilt Lassie, mens mjukfanten Owen Wilson er jentefuten, stinkepurken og snoddasen Hutch.

De opptrer så karikert karakteristisk sammen at riksantikvaren burde gripe inn og erklære tiåret en freda ting langs vegen, for det er like stygt som ei bompengebu. Jeg vet at jeg har skrevet at femtitallet var det styggeste tiåret i historien og at sekstitallet var det styggeste i historien, men jeg hadde glemt at fyttitallet lå der med sine fortrengte minner om diskofunk så avfeldig utspjåka at voksne menn liknet festkledde bijouteribestemødre på landgangen til dyre cruiseskip.

Det finnes noen oppsiktsvekkende klær i denne filmen, Legg spesielt merke til den litt fløffy strikkejakken med knytebelte som Ben Stiller bærer mot slutten. Jeg hadde en sånn, og nå kan jeg ikke vise meg blant folk lenger uten å tenke på det. Det finnes også rystende stygg musikk, for den metallharde TV-serie-jinglinga og den soulsjuke hallik-diskoens halvkveda afrosmisking var virkelig ekstremt uffete. Handlingen er plassert inn i en TV-handling av den typen som i sin tid fikk nordboeren Morten Harket til å synge at sola alltid skinner på TV.

Egentlig sitter alle personene ved bassengekanten, og egentlig går alle hotpantskvinner i bikini. Selv når de har på seg kjoler og strykefrie jeans med sydd press er de egentlig i bikini, og så smiler de barbievokalen ua gjennom pupiller så tomme som torsdager, som om de skulle være speilbildet i Don Johnsons solbriller. Åpningsscenene er slett ikke gode, og man frykter at forfatterne hadde fortere fingre enn hjerne.

Men så bare bedrer det seg hele tida. Besøket hos den koreanske leiemorderen med den vanskelige knivsønnen er stort.

Avhøret av en fetisjistisk innsatt som vil se Owen Wilsons navle er ikke bare forbløffende, men den reflekterer dessuten hvor deprimerende kvinner kan ha det når grådige menn har sett seg mette. Stillers disko-duell med en pornostjerne-lookalike er sær, og filmen har til og med fått med en anakronistisk referanse til «2 fast 2 furious». I denne filmen bedriver guttene fondue og visesang. Vet du hva fondue-sett er?

De kler seg ut som easy riders, og de tar i fullt alvor på seg skjorter som er sydd av dyre Norem Baade-gardiner. Ingenting av dette er stort. Ingenting av dette er minneverdig. Den vedlikeholder bare fyttitallets massive mani-myter med en så gledestrålende enkelhet at det banale blir en gave. Denne National Lampoons-filmen er utslettende ukjent TV-produksjon fra En fyr uten familie blir glad for at at han skal kunne feire Thanksgiving som andre folk, men de nye familiemedlemmene og han er intenst inkommensurable.

Parodi på amerikanske filmer om fryktelige familier. Denne tar jeg med fordi den nesten aldri blir vist. De gamle cadillacene Robert Redford og Sidney Poitier gir filmen både profesjonell tyngde, moden verdighet og dessuten noen interessante assosiasjoner til tidligere thrillere som for eksempel «Tre dager for Condor». En ny mann som River Phoenix er generasjons-gissel i de gamles film, men ungdommens teknoverden er også til stede.

Rundt de udødelige supermennene blomstrer nittitallets gutteglade elektroteknologi med uhorvelige mengder spreke megabytes og ubetalelig mye pervers computerklan-koloritt. Fire tvilsomme fyrer driver et profesjonelt tyverifirma for sånne som vil teste sin egen innbrudds-sikkerhet. En dag får de den skumle jobben som gjør alle oss som så «Mannen som døde to ganger» stolsynkende skeptiske. Regjeringa vil at de skal undersøke hva den eksentriske professoren har i den svarte boksen han har tenkt å selge til utlendingene.

Men her er det ikke lampestyrte helvetes-skrin som truer. Det blinker og piper våryrt i ledninge-landskapene, og Harddisk-gutta rynker pannen og trykker på neste knapp. Stress-slentrende paranoia svetter med lyst sinn. Det gjorde godt å se igjen Robert Redford etter katastrofen «Havana», for sjøl om ansiktet hans var furete som trykte kretser, sto han for en årvåken tilstedeværelse i film som gjør at du alltid tror du ser noe spesielt staselig.

Romantikken har regissøren Phil Alden Robinson «Fortidens helter» behendig unngått, og i stedet flørter Dan Aykroyd nydelig med alle våre forestillinger om verdens voldsomme konspirasjoner. Viasat4 redder denne torsdagen, og det skal vi være glad for. Torsdager er villfarne dager uten tilhengerskare, og alle dere andre begynner å tenke fredag, som om fredagen var en slags befrielsesdag fra tanker og strev.

Torsdagen er en strevedag. Sjøl skal jeg fortsette den uventa vindusvaske-suksessen og utrydding av potetplanten som vokser i en tom cola-kartong i matboden. Sånn skal en torsdag være. Men jeg skal også ta opp «De dødes tjern» på Get-dekoderen. Før «American gangster» ville jeg vært i stand til å vedde bort både min bil og naboens gassgrill på at det aldri kan lages en ny, interessant dramakrim om hvordan ærgjerrig lavlivsfyr bygger opp et så kaksete narko-kartell at man skulle tro han hadde fisket mussa på stamp.

Men Russell Crowe og Denzel Washington har så høy egenvekt og så gjennomtrengende stråling at de antakelig kunne fått en Malta-kamp til å føles som et klassisk diktdrama. Washingtons ubevegelighet er etter hvert mytisk, og i film etter film fører fravær av mimikk til at du hektes enda mer av den abnormt tiltalende mannen. Russell Crowe representerer troverdig arbeiderklasse-naivitet sammen med evnen til balstyrig binge-atferd, og du får følelsen av å se igjen en gammel venn i hver eneste film.

Han har til og med en nabolagsnær, intim nostalgi-røyst som kunne ha kommet rett fra pianostemmeren. I denne filmen spiller Crowe en halvslarven narkotika-purk av Serpico-kvalitet.

Fordi han leverer inn nesten én million dollars i umerka forbrytersedler, kan han ikke jobbe i politiet mer, for der anses ærlighet som et yrkessvik. Så blir han Nixons første narkotika-etterforsker i mytelandet New Jersey. Det er noe så risikabelt som en autentisk historie Ridley Scott har regissert, men den skjems ikke for det. Skribenten Steve Zaillan og regissøren Scott skaper en mirakuløst engasjerende kontrapunktlighet mellom de to mennene.

Tilværelsene deres er nesten stilisert forskjellige i et nydelig syttitall der du både kan kjenne lukta av deodorantfriheten og altfor dyr dorisparfyme. Sjåføren Lucas Washington blir skurkehistoriens første svarte mafia-magnat, og antakelig er Harlem-folk stoltere av ham enn av Martin Luther King.

Lucas vet at en rik kjeltring ikke bør se ut som en Lotto-millionær, men rikdommens skytsdjevler har sine egne torturmetoder — så han og familien utstafferer sin enkle, lykkelige slektskjærlighet med for mye chinchilla og for gullete glitter. Crowe spiller en skilt jentefut som er i ferd med å miste sønnen sin, og han driver en slags garasjeversjon av enkel narkotika-etterforskning.

Også denne klisjeen pleier å tryne som en tobeint traverhest, men til og med den surklete samlivsmyra klarer Crowe å danse over med sin guttaktige testosteron-eleganse.

Kanskje kan han en dag gi testiklene sine til vitenskapen, og så kan de lage flydrivstoff fra dem. Med andre ord og med ekte beundring: Faste installasjoner fra fiaskoenes wonderwall forvandles til engasjerende handlingsfilm. Antakelig ble den først vist for markens hyrder. Og det gir seg ikke. Mot slutten står Crowe og askeladdgjengen hans med stygge klær og hagler utforbi heroinfabrikken, og de er klar til å starte et actionklimaks.

Folk har mistet retten til å undervise i småskolen fordi de likte sånne scener — men også det kaotiske russtøv-raidet blir spennende.

Og til slutt noe enda urimeligere: Crowe og Washington plasseres på pinnestoler og snakker ut om ting. Her skulle filmen ha tryna så plagsomt at publikum begynte å sende sms-er. Men det er flott. Samtalen er en perle. Helhjerta sikksakk-femmer for en av de få norske grøsserne i filmhistorien, og filmen der Henny Moan går i hvit nattkjole til natteskummelt tjern. Hennes daværende mann André Bjercke skrev boka under navnet Bernhard Borge, og han er også med i filmen.

Og det går rykter om at en gal mann skriker i natten ved tjern i nærheten. Men det er altså dama som er ute og går i nattøyet. Allerede på femtitallet var testosteronet oppdaget. Ifølge den internasjonale filmdatabasen er scenen der Lillian går til vannet for å drukne seg den mest berømte i norsk filmindustri. Denne er med for moro skyld, for svenskene har av multi-religiøse grunner oversatt Jannicke Systad Jacobsens friske utkant-tittel «Få meg på, for faen!

Stolpete småjenter på landet snakker oppstylta som om de plutselig ble besatt av en urban rosablogger. Handlingen i denne masete og misjonerende seksualitetsfilmen mangler ikke bare troverdighet, den mangler ganske normal gjenkjennelighet. Her finnes bare klønete utleverte revyskikkelser.

Jannicke Systad Jacobsens pamflettiske film handler om ei 15 år gammel jente som er så kåt, hun er så kåt, hun er så kåt at hun ringer sextelefonen i Vesterålen, hun ruller kjønnet sitt på tikronepakkene i butikken, hun er så kåt at hun stønner som et Grand Prix-refreng også når mamma ligger vegg i vegg og vil ikke høre. Dama er med andre ord en fiksjon. Og ikke bare det, hun er en elendig skildra fiksjon. Det er også verden. Folka i bygda Skoddeheimen er sidræva og sære, mens bare studentjentene i Oslo framstår som visjonære frøkenfrelsere med stor forstand.

Det er som om noen gikk over handlingen med en antiseptisk serviett og fjernet alt tegn på liv før de erstatta det med forskrudd teori. Årsaken er åpenbart terapeutisk, for det pedagogiske prinsipp er en hyppig unnskyldning når norske lager dårlig film. Man har sett for seg at i en verden med mye sørgelig sex-press mot mindreårig ungdom, der finnes det også noen barn som blir så kåte at det ikke er nok for dem å onanere. De bare må ha samleie. Da må noen lage en sympatifilm, sånn at de kåte barna ikke føler seg ensomme mer.

No mustache, no Bronson, sa Charles B. La meg også nevne at den sære Bronson nektet å barbere av seg barten sjøl om den ikke passet til rollen, og han nektet å kysse Lee Remick på flyplassen fordi han ikke pleide å kysse kona si på flyplasser. La det også være nevnt at Renny Harlin, finnen som siden regisserte blant annet en «Die hard»-film var til stede som tilskuer da scenene i Helsinki ble innspilt. Han erklærte etterpå at han ville bli film-regissør.

Og strofene fra Robert Frost-diktet som blir brukt som kode, er sånn: Rettferdighet er et begrep som folk har funnet på for å ha noe å klage på, for allerede på genetikk-planet til et nylig befrukta foster er hjerteskjærende urettferdig.

Jeg har funnet en virkelig stilig film hos forslitte og nesten utbrukte Netflix. Den handler dessuten om hjemmebrent, noe som kommer til å stimulere Smokey and the Bandit-segmentet. Det kan være det dukket opp mer vesentlig, men gangster-western-dramaet om den udødelige Bondurant-familien midt inne i hjemmebrentens hundremeterskog var den beste. Så vidt jeg husker. Bildetett på en antakelig nostalgisk måte som bringer folka innpå deg med alle sine uhøvla egenheter.

Nydelig skrevet av Nick Cave, med økonomisk replikk-kunst som ser ut som ekkoer av ansiktene. Intens og flegmatisk, en slags legende hentet fra en opprinnelig manneverden der skjebnen går rundt i enkle klær og styrer livet med bisetninger.

Tom Hardy spiller Bondurant-broren Forrest med et sjenert, monument-tungt bakoversinn som antakelig skyldes at han er en krysning av rev og bøffel. Hardy spiller sånn at navnet Albert Finney dukker opp i minnet, og han skaper den elokvente ubevegeligheten som alle trakter sånn etter. Jason Clarke er den konstant alkoholpåvirka Howard med brennende bitterhet i blikket og en villdyraktig vaktsomhet i sjelesunnhetens grenseland. Shia LaBoeuf spiller pinglete ungdom og villstyring som jokker prestedatteras ankel i stygge gangsterklær.

Guy Pearce spiller den ekleste skurken på veldig lang tid — han er den innkalte, perverse og forfengelige sadisten som etterforsker for en korrupt statsadvokat. Det handler om primærnæring. På tjuetallet laget Bondurant-brødrene traktenes beste sprit, men myndighetene ville ha sin del av de ulovlige pengene, slik kommunefolka tar bompenger fra uønska biler og staten håver avgifter fra dødelig tobakk.

Dette ville du aldri ha trodd da du gikk der på Kampen skole og mottok innfløkt boklig rasjonalitet: Keanu Reeves spiller heftig politiaction, og den er til og med tøffere enn Blomster-Finn. Det tunge, inneslutta barnet Reeves fra «Speed» og «Matrix» er besluttsom og kompromissløs voldspurk. Jeg vet ikke hvem som har ansvaret for denne suksessen egentlig. Regissøren David Ayer har valgt en sein åttitallsstil. Den er tett fotografert, har forseggjorte, rytmesterke replikker mellom stammekrigere i LAPD Vice, og den er på tross av sine 1 time og 50 minutter konstruert med en sammenhengende action- og dramaspenning uten sentimentalitet og uten lange forklaringer.

Denne filmen tråkker på som en dopa konkurransesyklist i Karpatene æh, dårlig bilde , og den slipper aldri taket. Hemmeligheten ligger i kontinuiteten. Aldri la publikum få sjansen til å tenke seg om, bare kjør på. Keanu spiller galningen i avdelingen. Han går inn i morderstinne leiligheter og skyter alle før de har rukket å tilkalle rettighetene sine, og midi-aminen Forest Whitaker er sjefen som redder ham hver gang.

Så oppstår den pinlige situasjonen at Keanu er til stede da kollegaen som sladret på ham, blir skutt tusen ganger tusen av to maskerte kioskranere. Avdelingen får ham også ut av den situasjonen, og selv en etterforsker med Keanus hjerneskader påført hver gang trommehinnene ble trykt inn i skallen på grunn av skuddsalvene syns det er noe rart her.

Bak den naive vigilantepurkens suksess skjuler det seg en dyster konspirasjon. Historien er basert på et gammelt manus av spesialisten James Ellroy, og det betyr for eksempel at det faktisk finnes en tilforlatelig sjangerlogikk som gjør at handlingspøsinga ikke virker helt urimelig.

Jeg trodde først jeg skulle få se en av disse sutrefilmene om skitne politifolk. Det er en normal spenningsfilm. Og siden vi er inne i en endeløs sesong for eufemisering av europeisk utvandring til Amerika fra skrinne fjellgarder, skal vi se en komedie der Eddie Murphy foreløpig emigrerer fra den ubestemmelige humor-verdensdelen Afrika.

John Landis laget en av de siste av de nesten vellykkede filmene med Eddie Murphy. Arsenio Hall spiller hans kammertjener, og faktisk er de da ukjente Cuba Gooding jr. Etter rettssak fikk spaltisten Art Buchwald opphavsretten til selve historien. I spilte Vincent Price rollen som Omega-mannen i en italiensk-amerikansk produksjon, i var det Charlton Hestons tur. Filmen forteller om en mann som er beleiret av en gjeng zombier som ble ødelagt av bakterie-krigføring. Siden det regner så mye at katten ikke får gå ut, skal jeg minne dere på at foreløpigheten også kommer til å ta denne distribusjonsformen, og en gang i tida kommer alle til å betale kringkastingsavgift til ett eller annet nettsted antakelig Amazon som skaffer deg alt det du trenger av TV — enten du vil se på tommer utbrettbar flatskjerm eller på pc.

Dessuten kommer antakelig vhs-tapen tilbake fordi man kan lagre ting på den. Først til «Rachel getting married» som burde ha skaffet Anne Hathaway en Oscar. Amerikanerne lager jevnlig dirigert kaotiske familie-gjenforeninger, der en eller annen villfaren unge i voksen alder kommer til barndomsheimen for å utlevere og utleve noen traumer, og så har mor kreft.

Dette er den beste jeg har sett, og mor har ikke kreft. Men hun er en svulst. Det mest iøynefallende med den frodige filmen er et usjenert og avfeldig halvhippie-miljø der lillakledde intellektuelle og kunstnere feirer bryllup slik Bacchus og brudepikene hans antakelig gjorde det hvis været var godt. Det finnes en samværsvarme i denne filmen oppveier flere tusen skandinaviske «fattar du inte»-filmer; til og med når folka krangler skjer det med åpne armer og en slags vinvarm generøsitet.

Festen veksler mellom famlende lykke og voldsomme oppgjør, men du kommer til å huske den for en måte å være sammen på som burde være skolefag. Den andre synlige tingen er Anne Hathaway som spiller en skjør og sint jenterolle som imponerer alle og antakelig vil virke terapeutisk på noen.

Hun burde fått Oscar. Hathaway er familiens svarte kylling, og grunnen er så forferdelig trist at det ikke finnes noen kur mot den annet enn å forsøke å ruse seg i stykker. Avrusnings-klienten kommer til den helhjerta familiesamlingen med en følelse av å være mildt, men ubønnhørlig uglesett langt inn i evigheten.

Omsider spør hun mor si Winger om hvordan hun kunne la en rusa sekstenåring passe lite barn. Det er ett av de beste spørsmålene mellom familie-aksept og rehab, men hun får ikke svar. For det er lett å få trøst i en familie. Det er vanskelig å oppnå ærlighet og innsikt. Den uventa gode filmen er skrevet av Jenny Lumet, som er dattera til Sidney Lumet.

Lumet giftet seg med Lena Hornes datter Gail tilbake i da det fantes noe som het raser i verden. Jennys film har en uanstrengt, men synlig etnisk økumeni, og den bølger avgårde med kulturblandingens variasjonsglade varme. Jenny Lumet har en søster, og Roger Ebert har undret seg på om ikke filmen er delvis selvbiografisk. Én scene er i hvert fall. Oppvaskmaskin-konkurransen mellom pappaen og svigersønnen skjedde faktisk mellom Sidney Lumet og Bob Fosse en gang i tida.

I de rikes land er fattigdom en form for omsorgssvikt. Skjønnhet og penger er synonyme begreper, og i tillegg er skjønnhet også den eneste kjente sannheten om livet. Beauty is truth, står det på en av de tallrike nyfascist-plakatene i «Thirteen». Sannhetens øyeblikk oppstår da den 13 år gamle jenta finner ut at seksuelt modne ler av sokkene hennes. Fordi bare utseende er virkelig, blir hun klar for tjuveri, narkomani og popularitetsprostitusjon.

Det norske konseptet med å bruke oppvekst til å vise alt som er voksengalt med samfunnet er tatt helt ut: I California skeiner arbeiderklassejentene virkelig på rennesteinskanten mens mamma går hjemme og pimper billigbrennevin fra klesskuffene.

Evan Rachel Wood spiller ei ressursrik datter av hjemmefrisøren og aleinemora Holly Hunter. Jenta skriver dikt og forholder seg anspent som den nytente lunta på tørr kruttønne til mammas prestasjonsfattigdom. Så en dag blir hun venninne med den kjønnsutvikla plasmabomba Nikki Reed, og dermed går det riktig ille med begge jentene.

Siden ble han enda bedre. I regisserte og skrev han det stilige krim-dramaet «Thief», der James Caan er glimrende i hovedrollen som en rein overlevelsesmaskin. Tangerine Dream har laget musikken til filmen, som er spennende og vellaget. For de som liker å være uenige med meg, her kommer et stjerne-eksempel på hva jeg hater.

Her har vi det igjen: En film som egentlig bare består av minutters søndagsskole-skam. Michael Fassbender spiller den minimalistiske erotomanen Brandon med dinglende tiss, som om han gikk rundt med et hood ornament vet ikke hva det heter på norsk. Den skal han skjems av, for han har sex uten følelser. Og som en utopistisk bekreftelse på de biologi-religiøse moralistenes fordreide univers: Når han føler noe for ei dame, svikter pynten ham.

Brandon får bare ereksjon i kjølighetens skjul. Det var en skam helt fram til omtrent , og etter det sluttet til og med de kristelige legene med å bry seg om hva folk gjorde på eget bad. Det finnes ingen egentlig moralsk spyd-egg i filmen.

Brandon ligger med enslige kvinner som vil sjøl. De kunne muligens blitt lykkeligere med en fotformsmann og fire unger på landet, men de lever i verdens ensomste by, og det føles urimelig eksklusivt å nekte dem kroppslig nytelse. Filmens poeng er selvsagt det gamle komedie-trikset fra Vince Vaughn-filmer. Når den kyniske rundbrenneren opplever ekte følelser, innser han sin egen tomhet. En hederlig, svart kvinne er frelseren i et drama som for øvrig skildrer sex med smiskete pornofilm-klisjeer.

Fassbender spiller den kjølige erotomanen omtrent like livlig som han var robot i «Prometheus». Det er en selvutslettende, lojal rolletolkning, men den får ham til å se ut som en dust. Denne gangster-filmen ble påbegynt av John Huston, men regien ble overtatt av Richard Fleischer. Scott spiller en aldrende sjåfør for forbrytere, og han skal være med en siste gang.

Sven Nykvist fotograferte, men noen stor film ble det aldri. Mandag morgen etter en kald helg da forestillingene om vinter fikk en automatisk update og til og med mennesker med stabilt innendørs-sinn oppdaget de små, men uhensiktsmessige ulempene ved forkjølelse.

Mandag morgen, og egentlig rå uteved brenner i peisen etter en strevsom opptennings-seanse som frisket opp det gamle paradokset: Hvordan kan treverket på hus som står ute i regnet, ta fyr så fort? Alt dette fører bort fra kjapphet og ironi og leder oss over i et slags evig honningdrama der pene mennesker lider seg vakkert gjennom sine skjebner.

Da det storslåtte, barnlige filmeposet i 70 mm døde av hyper-ventilering luft og kjærlighet, bare luft og kjærlighet i god tid før moderne tidsregning , avled den gode kino-naiviteten sammen med det. Folk hadde til da gått mann av kvinne for å se edle følelser og voldsomme hendelser i «Dr. Zhivago» og liknende realitetshemmende øyedroger, og ikke én eneste gang omtalte doktoren den skjønne Laras kjønnsorganer på en negativ måte eller beskyldte henne for å ha hatt sex med mora si.

I moderne tid ble alt helt annerledes. Det skal jeg ikke si mye om. Romantikeren Ron Howards «Mot nye horisonter» Far and away var i et sympatisk forsøk på å gjenopplive det evig tapte som en gang halte av gårde til kinoen en mengde sympatiske mennesker som føler seg fremmede der i dag. Howard tør riktignok ikke annet enn å legge inn noen blodskvettende, barbrysta boksescener som vil få «Sound of Music»-elskere til å kaste seg over luktedråpene, men i hovedsak er filmen hans ei svær og søt ukeblad-soge om utferdstrang, sosialt opprør og kjærlighet som ikke realiseres før etter at rulletekstene er slutt.

Ekteparet Tom Cruise og Nicole Kidman spiller mot hverandre med en slags spøkefull søsken-sjalusi som bringer tankene til uskyldsrene førkrigs-bøker og trefningene mellom Katharine Hepburn og Spencer Tracy uten kvalitets-likhet. Hun er den irske godseierdattera med bein i nesa, han er den klønete leilendings-sønnen med hevn i sinne, krutt i nevene og antakelig salpeter i maten.

Gammeldagse filmer skal være sånn som dette, og verken Cruise eller Kidman bringer nevneverdig skam over en genre som for tjue år siden forårsaket de stiveste skuespiller-prestasjonene i verdenshistorien.

Bildene er breide og deilige, historien er så ujevn at den nesten blir sannsynlig. Jeg kan ikke begripe at noen har hjerte til å mislike et så rørende forsøk på å gjøre kinoen til et småborger-tempel igjen.

Det finnes et basisbehov for hjertegod, renslig moro også inne i de hardeste av dere, og det må tilfredsstilles en gang i blant. Dette er den tøffeste råskaps-humoren så langt i det vi kaller Blodsprutens Tid, og i hovedrollen finnes den engelske underklasse-ulven Clive Owen, en rustikk bymann som vil få bedre menn enn meg til å vurdere kjønnsskifte. Han sitter uinteressert på bussholdeplassen da ei fødende, lys dame løper stønnende forbi med en gjeng revolver-gangstere i hælene.

Owen ser opp og sier: I noen filmer skyter helten på det vi av nøytralitets-hensyn kaller ikke-heltene. Det gjør ikke Owen. Han utfører forvridde, umulige, parodiske, visuelt henrykkende balletter, og mens han satellitter rundt i rommet som en krysning mellom engel og tivoli-artist, skyter han ned flere svartkledde folk enn du vil finne i Nordpolens begravelse.

For å redde det nyfødte barnet som smiler ved lyden av revolverlading, finner han fetisj-hora Monica Bellucci, for hun har brystmelk. Og sammen må de stikke fra Paul Giamatti, som pleier spille rødvins-sippere, men for anledningen er voldssadistisk psykopatgeni, et rollevalg som er mer kreativt enn da Madonna spilte presidentfrue i Argentina. Volden er så langt utenfor det allment anerkjente at ordet Rosa Panter melder seg i sinnet.

Det vil for eksempel være et klimaks for mange da Owen forårsaker lydsterkt fellesutløsning med Bellucci ved at han.. Forfatter og regissør Michael Davis er nok en galen engelskmann. Nei, du har ikke sett noe han har laget før. La oss være enige om en liten ting: Ingen filmer heter noe med Gurimalla lenger, og ingen heter sånt som «Vin i vrangstrupen».

Filmen heter «Bottle shock» og den er ukjentere enn rød persille. Handler om en konkurranse i vinkjenning. Poenget er antakelig at California-vin er bedre enn fransk, og så må franskmennene bite i den sure korken. Chris Pine i hovedrollen. IRA-dramaer er sin egen sjanger. Usympatiske engelskmenn hyler og torturerer, og hederlige irer i tjukke tweedklær hikster sint over republikkens skam.

Ken Loachs film om folkelig oppstand og politisk kaos i handler mest om at frihetskrigen skiller to brødre, sånn at de til slutt står på hver sin side i en eksekusjonspelotong.

Før det har ire skutt ire i utviklingen av gjenkjennelig morder-amatørisme mens de irske åsene står grønnere enn noensinne. Lyset ligger vakkert og grått over skyggeluene, og folket sulter. Derfor står konflikten egentlig mellom de republikanerne som vil ha en sosial reform og full frigjøring fra England — og de som i grunnen syns det var greit nok når de får en god avtale som stanser blodbadet.

Loach står på sosialistenes side. Frigjøring uten rettferdighet er meningsløs. Filmen er vellaget, sentimental, full av patos og stolte menn. Cillian Murphy spiller antent som nyfrelst folkefører, og kanskje enda sterkere er Liam Cunningham som den ideologiske lokomotivfører. Det irske opprøret skjedde for snart 90 år siden og engasjerer antakelig bare folk som står opp om morgenen og ser seg om etter noe å bli indignerte over.

Men filmen har andre sider. Det er bare 30 år siden norske m-l-ere drev våpentrening og varslet væpna revolusjon, og hvis man tenker seg litt om, handler «Vinden som ryster kornet» litt om hva som ville ha foregått hvis ikke latskapen og fornuften hadde redda dem fra egne visjoner. Hva skjer med en legeutdanna politisk kriger når han plutselig står med revolver i handa og skal henrette nabodamas unge sønn fordi gutten lot seg presse av godseieren? Hvordan går det med sjela til vanlige unge menn som gradvis lar seg utdanne til selvrettferdighet, umenneskelighet og råskap?

Og hva var det verd den dagen blodsbrødrene står på hver sin side i en pinlig og hverdagslig politisk avgjørelse? Det er paradokser og dilemmaer uten løsning eller verdighet, for den som har bestemt seg for at han tenker så mye bedre enn alle andre at han har rett til å ta liv, han taper alltid.

Men når man ser på de gigantiske kapitalmaktene som vokser opp i en global knipetang-operasjon, er det slett ikke sikkert at nordmenn helt kan legge fra seg skytterlagsrifla hvis de vil unngå å leve som slaver.

Den dagen lønnsmottakere må bestemme seg for om de skal begynne å skyte konsernsjefer, kan det vise seg å være sunt hvis de så «Vinden som ryster kornet». Hiv småstein på mercene deres i stedet. Australiere er et kompromissløst folkeferd, og fravær av fine fornemmelser kan av og til medføre overraskende film. Grøssere skal ikke være snille eller medgjørlige, men filmen om Babadooken ville fått vinblekte medlemmer av Monty Python til å gråte på korset.

I halvannen time ønsket jeg at den skulle være ferdig, og det betyr at den fascinerte mistrivselen startet bare minutter etter fortekstene. Det er ikke blod i «The Babadook», og ingen vrir hodet rundt og spyr djevlegrønt.

Det finnes egentlig bare ei enslig arbeiderklasse-mor og den tilsynelatende sterkt forvirra sønnen hennes. Men dette her er en usjarmerende form for magisk realisme, og hovedpersonene utleverer sin triste tilværelse med stilisert, hjerteskakende oppriktighet. Du vil føle en ubehagelig medlidenhet lenge før Babadooken kommer inn i filmen. Den sadistiske utleveringen av et gledesløst liv mørner sinnet sånn at du etter tjue minutter ville ha falt om i utrøstelig gråt dersom en flue hadde mistet vingen sin.

Det starter med sveve-mamma i en drøm. I bakgrunnen jamrer bibelhistorien som om romerne planla å myrde Jahve, men det bor ikke spøkelser i skapet. Dette var det rituelle intro-marerittet. Dama har mistet mannen sin, og nå jobber hun på et hjem for demente mens hun forsøker å ta seg av en uregjerlig bokstavsønn i magikerkappe.

Gutten kan ikke gå på skolen lenger, mor kan ikke sove. Det slitne arbeiderklasse-fjeset smelter smertefullt i en blanding av fortvilelse, aggresjon og ømhet; filmen er som et straffebesøk i foreldres helvete, som vi alle vet finnes.

Så kommer utbrettboka om Mr. Gutten Sam er et frampek-geni som kan forutse at Babadooken vil ta bolig i dem begge, for du blir aldri kvitt en Babadook. Boka opp på skapet. Da gutten forstyrrer den ensomme mor si midt i masturbasjonen, skjønner du at dette virkelig kommer til å ramme der hvor englene ikke bor. Og verre blir det. Glass i suppa, legebesøk, sterke tabletter øker den eksistensielle uhyggen; dette er sårbare folk uten prestisje eller ryggdekning, og hvis Babadook tar dem, vil de ikke få hjelp.

Det banker skjebnesvangert i Universet. Men filmen holder igjen på overnaturlighetene. Mamma tror hun er utsatt for en stalker også når biller kryper ut av veggene.

Så kommer den uunngåelige vrien, og den skal jeg ikke fortelle om. Men du vil føle kvalmen fra tolvfingertarmen til den forlengede marg. De to skuespillerne er perfekte. Noah Wiseman ser ikke ond eller smådjevelsk ut som Damien i «The omen», han har vidåpent, forskrekka blikk, han er som en skremt og vaklende versjon av Munchs introverte Skrik, en tynn gutt som faller fritt i sin egen utrygghet fordi voksenverdenen svikter når mareritt blir virkelige. Det er kult, og det er muligens metaforisk, men først og fremst påtrengende ubehagelig.

Essie Davis i rollen som mora er den beste grøsserdama jeg har sett. Den kvinnelige regissøren går tett innpå og lar henne bli en oppfyllelse av alle rykter om Livet som herjer med kvinner og tapper dem for all kraft. Samtidig viser hun en diskret sensualitet som gjør at du tror hun finnes og at du kan føle den ensomme kvinnen som noe annet enn en slags Charlize Theron-rolle for Oscar-gubber.

Davis er slik kvinner sjelden får være på film. Herja med, men virkelige, uten sosialpornografisk sentimentalitet. Det er bra med grøsserne. Samfunnet har ikke skylda. Regissøren Jennifer Kent debuterer med denne filmen. Jeg var svett da filmen omsider sluttet, og jeg så den på ipad. Om denne thrilleren med Michael Caine skrev Pauline Kael at den er så kalkulert kul og sjelløs og ufint erotisk at det virker som om den tilhører en ny genre virtuos ondskap.

Caine spiller en profesjonell morder som leter etter den som tok livet av broren. I dag er det en uke til første søndag i advent og en måned til sola snur. Det er kuldegrader langs katterygger og hastige host fra de som sto i taxikø den første julebordkvelden.

Men det er bombing folk snakker om, så vi skal se «Pearl Harbor», en film som jeg alltid har tenkt på som romantisk og ikke tragisk. Det er ikke moro når japanerne bomber den amerikanske basen i Stillehavet, og jeg har aldri skjønt hvordan de kunne bli så dumme. Men folk gjør dumme ting, og etterpå lager de banale aforismer som man vil kveles av.

Sånn er det bare. Og «Pearl Harbor» er en uventa kul film. Mye har forandret seg siden Michael Bays paleontologiske krigspoesi «Pearl Harbor» veltet sin tematynne tykkfallenhet ut over kinolerretene. USA er nå i krig, etter det første hjemme-angrepet på amerikanere i historien.

Alt det som virket fjernt og teit i filmen da den ble vist på kino, ser nå ut som en profetisk beretning om patriotismens nødvendighet i krisetider. Et halvår før jeg så den var «Pearl Harbor» et helt irrelevant forsøk på å gjenopplive behagelig glemt krigshistorie. Så virket filmen som en kommentar. Den så også ut som en forklaring på hvorfor amerikanere flokket seg rundt den litt indolente presidenten som om han skulle være borgermester i Andeby eller noe annet storarta.

Derfor blir filmen faktisk både rørende og interessant. En gigantisk og komplisert smeltedigel-nasjon forenkler tenkesettet sitt og samles rundt idealer som er så ukule at til og med Senterparti-folk tar avstand fra dem. På et helt uforutsett vis blir «Pearl Harbor» en film om at enkle tider krever enkle mennesker.

Du ringer ikke en stålsett eller en statsviter hvis huset brenner. Den er overbegeistra skildra med en bråte japanske fly som likner datamygg, og bombinga av havna på Hawaii blir ikke så imponerende på TV-skjermen som den antakelig var på kino.

I krig er kjærlighet alltid tillatt. Ben Affleck spiller den tøffeste av et flysugent kameratpar. Han melder seg som pilot til krigen i Europa på tross av at han er kjæreste med sykepleiersken Kate Beckinsale, ei dame som kunne spilt Snehvit i tegnefilmversjonen uten at noen hadde merket det.

For oss nordmenn er det lett å holde med ham. Krigskjærlighet med sykepleiersker er klassiske ting i amerikansk kunsthistorie. Konflikter mellom vennskap og erotikk tilhører også eventyrfortellernes yndlingsmasochismer. Frankrike ble grunnlagt på dette prinsippet. De romantiske elementene i Bays film er en del av lysløypa, ei slags julegate med tårer på kinn.

Men det skjer hver gang: Når kjærligheten skildres så tragisk at den føles som varsel om salmonella, oppstår også stort engasjement, og «Pearl Harbor» er en film som engasjerer. Måtte klokere makter tilgi meg, men det var kjekt å se den. Når NRK1 får anledning til å vise en engelsk TV-film med folk i historiske kostymer, flytter de den helt fram til etter «Der ingen skulle tru.. Og dette er sikkert veldig OK, for hovedrollen spilles av David Thewlis, som ser ut som en stygg hund uten eier, og har gjort det til en fordel.

Thewlis spiller inspektøren som kommer inn i en overklassefamilie og etterforsker selvmord. Filmen er laget etter et skuespill av J. Priestley, en forfatter som jeg av glemte grunner leste som barn.

Handlingen oppstår når Goole har intelligente samtaler med alle personene, som vi kjenner igjen som Agathas metode. Som i et fargerikt dokkespill eller en vellykka kostymefest går Salma Hayek rundt i Frida Kahlos liv. Mexico er meksikanskere enn det har vært siden brassbrautende tacowestern-dager. Kunstnerne er mer kunstneriske enn ei bøtte tequila. Legendene er mer legendariske enn Biografiens Dag på Suldal Folkebibliotek.

Bildene i Julie Taymors film er maleriske og vakre. Selvfølgelig er de det. Den uforbindtlige maleriskheten var det man helt sikkert ville finne i en lojal film om Frida.

Ikke helt Zamfir spiller Nordheim. Regissøren Wolfgang Petersen ble født i Emden i mars i Elendig vær kan han. Utenom skipper Clooney er Mark Wahlberg om bord, og i nabobåten seiler konkurrent-kaptein Mary Elizabeth Mastrantonio. Hun er sminka værbitt med så stor faglig entusiasme at det ser ut som om Elizabeth Arden har snubla over henne med den store rougebøtta. Det amerikanske drama, utstyrt med komedie-skuespillere. Alex Kurtzman, som sikkert var en nevrotisk og familienær guttunge som bet negler mens han tisset i senga, har laget en film om en selger som får melding om at far er død og drar hjem til familien.

Det finnes en del ganske kule filmer om folk som drar hjem til familien sin, men ingen er med Chris Pine. I dag stiller de normale kanalene med to helter. Den ene er en fyr som dro i korstog til Midtøsten for å undertrykke muslimer og siden kom hjem for å irritere seg over vanstyret som hadde utviklet seg i England. Eller kanskje det var Costner-versjonen. Den andre er en eksentrisk milliardær, en slags Trump, som konstruerer en superdrakt for å kunne påtvinge skurker og andre definisjonsproblemer sin udemokratiske voldsmakt, sekundert av en sensuelt trippende Gwyneth Paltrow som ikke skal grabbes andre steder enn i zen.

De beste som finnes. En av de beste tegneserie-stripene jeg har sett: Først kommer Robin Hood ridende kloppeti-kloppeti og stanser ved en tydelig fattig mann. Han gir fyren en hel liten sekk med gull og sier: Jeg tar fra de rike og gir til de fattige».

Den fattige mannen ser på gullet og utbryter: Tilbake kommer Robin og tar gullet. Sjarmen ved den tidlig-sosialistiske skogstyven og den frie radikaleren Robin er at han lever i en tid da all rikdom egentlig er stjålet. Godseiere og baroner og konger har forsynt seg som u-lands-herskere av fellesgodene. Når Bibelen insisterer på at det er synd å stjele, var opprinnelsen en slags forsikringsordning for de kynisk rike.

Det var ellers helt logisk å stjele fra dem. Til Vesten kommer det mange innvandra folk som vokste opp i land der myndighetene består av tjuver. De er opplært til at det er viktig og moralsk å stjele. Moral er en sosiologisk og statsvitenskapelig komplisert ting og man kan ikke føle den. Det er kanskje derfor Ridley Scotts Robin Hood-versjon en stund er så politisk detaljert at man kjenner seg som en sofasittende ringperm.

Men regissørens hjemlige utendørs-England er også vakkert på den semi-realistiske romantikk-måten som gjør at du føler deg i slekt med regnet og graset og leirkrukker med antakelig sursøtt anglosaksisk supporter-øl.

Her slåss de så siklet skvetter. Cate Blanchett spiller Lady Marian med en pupillsmal erotisk kraft som ville gjort det uanstendig for menn å vise seg offentlig i strømpebukser når hun befant seg i nærheten. Naturen og Blanchett er skjønne som plutselige vestlandsmorgener uten motlys og vaselin, og engelskmennene er som vanlig skitne, stygge og tannlause som gamle sauegrinder.

Kongekrona skrangler like metalltynt som ei takrenne. Bøndene pløyer med miljøvennlige treredskaper som gir dem rett til Kirkens Nødhjelp, og slottene er mindre enn entreprenør-villaer i Sola kommune. Jeg må si jeg liker det. Filmen behandler den litt vage perioden før Robin blir Hood, og i denne filmen kommer han reisende som egentlig desertert leiesoldat fra Richard Løvehjertes sjuskete utenlands-felttog.

Russell Crowe er en sann mann. Han og Blanchett burde ha møtt hverandre i Farmen. Å jøje meg så herlig det er med film når alt stemmer. I «Jernmannen» går maskiner og mennesker opp i en lavere enhet som passer oss midt i vår guddommelige middelmådighet. Med sine utfordrende, ironiske stilisme-fakter klarer den livsherja mannen gang etter gang å hale oss inn i sin fiksjon.

Når han spiller en Marvel-helt oppstår en ny logikk-dimensjon, for mannen er så skeiv at han både kan være eksentrisk milliardær og superhelt uten at det virker merkelig eller påtatt. Nicholson kunne aldri gjort det. Jeg skal fortsette i Dropsen-posen med rolleliste-snop: Jeff Bridges har en stemme som gjorde at jeg lukket øynene da jeg så «The door in the floor» og bare lyttet.

I «Jernmannen» spiller han Downeys partner i en skikkelse som Vigeland kunne ha hogd og Hamsun kunne ha skrevet. Skallet som en østkant-torpedo, tilsynelatende diger og dystert faderlig. Og Gwyneth Paltrow med sitt behagelig zoologifarga pelsdyrhår og sitt rolige ansikt er storarta som tilbakeholdent andpusten sekretær. Dessuten har Jon Favreau regissert som om superhelter ikke blir diktet for 10 år gamle transformerfans, men eldre gutter med ukurerbar ironi-avhengighet. Filmen starter i Afghanistan, der småbannende Taliban-legionærer tar milliardæren Tony Stark til fange.

Så beveger handlingen seg bakover til mannens verbalt drektige playboy-liv, der journalisten Christine Everhart i en kropp som likner Skeletors søster, blir kasta ut av hovedpersonens morgen av en sarkastisk Paltrow. Alt er forbilledlig elegant gjort. Så trenger plutselig rikingen i Afghanistan både hjerte-magnet og flyge-rustning for å unnslippe, og derfor konstruerer han en av restavfall og Ebay-elektronikk.

Hjemme i USA perfeksjonerer Stark drakten til en slags bionicle-bunad, flyr til Afghanistan og redder livet til småbarns far og utfordrer F eller 18 eller 20 eller noe sånt. Hvis konfliktløsninga i korporasjonene hadde vært filmet like elegant som innledningen og kampscenene, ville «Jernmannen» blitt uutholdelig bra. Nå blir den menneskelig. Litt småteit mot slutten da regissøren får behov for å presentere en bråte forklaringstrengende handlingstråder og glemmer at det er Downey jr.

Men sånn er det. Her har vi det igjen: En film som egentlig bare består av minutters søndagsskole-skam. Michael Fassbender spiller den minimalistiske erotomanen Brandon med dinglende tiss, som om han gikk rundt med et hood ornament vet ikke hva det heter på norsk. Den skal han skjems av, for han har sex uten følelser.

Og som en utopistisk bekreftelse på de biologi-religiøse moralistenes fordreide univers: Når han føler noe for ei dame, svikter pynten ham. Brandon får bare ereksjon i kjølighetens skjul. Det var en skam helt fram til omtrent , og etter det sluttet til og med de kristelige legene med å bry seg om hva folk gjorde på eget bad. Det finnes ingen egentlig moralsk spydegg i filmen.

Brandon ligger med enslige kvinner som vil sjøl. De kunne muligens blitt lykkeligere med en fotformsmann og fire unger på landet, men de lever i verdens ensomste by, og det føles urimelig eksklusivt å nekte dem kroppslig nytelse. Filmens poeng er selvsagt det gamle komedie-poenget fra Vince Vaughn-filmer. Når den kyniske rundbrenneren opplever ekte følelser, innser han sin egen tomhet. En hederlig, svart kvinne er frelseren i et drama som for øvrig skildrer sex med smiskete pornofilm-klisjeer.

Fassbender spiller den kjølige erotomanen omtrent like livlig som han var robot i «Prometheus». Det er en selvutslettende, lojal rolletolkning, men den får ham til å se ut som en dust.

Noen vil gi denne femmer. Edward Furlong spiller computerfyr som tilbringer tida på nett, får seg en webcam-venninne som blir plutselig myrda på direkten — men han vet jo ikke hva dama heter eller hvor hun bor.

Fransk thriller fra , laget av Mathias Ledoux. Skitne, vulgære og dumme som brød. Men ikke Jennifer Lawrence. Debra Granik har fra før laget «Down to the bone», som handler om narkoman mor i fælt ekteskap da vinteren kommer. Hun har også laget kortfilmen «Snake feed», som handler om et par som strever med narkomani. Det kunne vært OK, men filmen er gjort med en høytidelig elendighets-dyrkelse som forsteiner folka til skautroll og bringer historien langt over i den borgerlige slumming-parodien.

I stedet for å te seg som et levende menneske, blir Sukkererta et martyrisk frontvesen i en realistisk-sentimental filmstil som kveler både seg sjøl og publikum i velmenthet. Fordi regissøren bare behersker stoffet sitt så lenge det er forutsigbart ubevegelig, finnes det bare ett ansiktsuttrykk i filmen.

Alle kvinnene har det felles, som om et fiendtlig romskip skulle ha landa i hillbilly-land og spredd voksfjes-virus. Fjorårets såkalte funn Jennifer Lawrence spiller med feministisk plakat-ansikt — hun ser alltid såra og stolt ut. De andre kvinnene har liknende fjes, men de er mer uhelbredelig triste.

Om de snakker sammen, om de går på bar, om de bærer sine barn: Kvinner har det samme ansiktsuttrykket, og det kommer aldri fra der hvor latteren ble funnet opp. De er jo fattige. De fattige er fæle i småborgernes sympatifilmer. De fattige er fiendtlige og tuslete og snakker tåpelig.

Mennene er uvaska, mentalt og kroppslig ustelte og psykopatisk kjønns-fascistiske. De har også samme fjes. En slags Snøfte Smith-maske fra elendighets-pornoens konstante indignasjons-orgasme. Filmen forteller om ei modig jente som tør snakke til slektningene sinesjøl om de er verre enn rabis-rovdyr. Pappa dopkoker har forsvunnet, og så lenge ingen vet om han er levende eller død, kommer kausjonsvesenet og tar den lille tømmerhytta der Sukkererta passer på sine forhutla små søsken fordi de har en komatisk fraværende mor.

Derforblir Sukkererta banka opp av onde damer hos slektningenThump. Thump er en karikatur av en cowboy-julenisse og er liksom den største klausen i santa-leiren. Så holder jenta den inntrykkssterke talen sin, og onkel Teardrop kommer innom og er plutselig beskyttende, men med fellesfjeset sydd på som en slitsom seriemordermaske. Den siste halvtimen er bedre enn resten, for da får plutselig onkel mer enn én side.

For filmen er det like fullt for lengst slutt, for den er en løgn. De fattige har liv og personlighet, de er ikke ubevegelig uniforme som utstillingsfigurer i ei Nav-sjappe. Når folk spiller banjo og har snus-pussede psykopat-tenner, da vet vi at vi er på picnic med døden, og der er troverdigheten det første dødsoffer.

I dag skal vi glemme normalkanalene og se fire fantastiske filmer på Flikseren. Mens den altfor fyldige månen passerer i armlengdes avstand fra stuevinduet, skal vi se filmer som er så bra laga at det gjør litt vondt.

Det er ikke sånne filmer som får deg til å støtte Røde Kors og skrive lykkekake-sannheter på Facebook, det er filmer som gjør deg midlertidig innadvendt, for det viktigste i livet har du inni deg, og der er det av og til ganske mange uoppgåtte stier.

Du blir ikke et bedre menneske av de fire Netflix-essene, men av gode filmer blir du våknere. Dette er sånne filmer, og de handler om helt forskjellige ting. Jeg går ut fra at vi alle har en erogen sone der usjenert behag oppstår fordi form og innhold plutselig treffer hverandre like vakkert og totalt uventa som skjæreskit og solbærgelé. Stilisering kan være noe overtydelig som det er altfor lett å omgjøre til redegjørelse.

Sånn er ikke denne. Den er musikalsk og anti-satirisk; det siste ordet har jeg oppdaget under en død svane, og det betyr at geniene ikke karikerer for å være slemme, men fordi karikaturer er de eneste sanne framstillingene av folk som finnes.

La oss si det sammen, dere. La meg fortelle om roller som er så gode at gåsehuden ikke kommer til å bli borte før du får se de første gåsungene. Christian Bale spiller en mild, barfot autist som sitter i et usannsynlig enkeltkontor og er finansanalytiker for investorfond.

Autist er også en sykdom, men det kan være en egenskap, siden sosialt talent egentlig bare består av underkastelse. Bale banger på trommene sine mens metalrocken ryster et ellers sterilt lite blårusslokale, og han leser tall med kompromissløs forstand og sier at de andre ikke har skjønt noe.

Han sier det ikke sint. Han sier det ikke oppgitt. Han bryr seg ikke om dem. Han har mimikk som ikke skal noe sted. En skuespiller klarer å bruke ansiktet sitt til ikke-budskap som ikke skal formidle noe til noen.

Finansanalytikeren har ikke kroppsspråk, og Christian Bale er et geni. Men han bryr seg antakelig ikke. Steve Carell er sint. Det er faktisk Steve Carell. Den 40 år gamle jomfrua er henta ut av Hollywoods triste og overbetalte klubb for skuespillere uten verdighet, og de har gitt også ham en rolle i ytterkanten av innlevelsen.

Han er så bra at det smerter. Carell er forbanna på verden, og kanskje er grunnen et dødsfall i familien, kanskje er han bare sånn fordi det er riktig og sant å være sånn. Som en slags munk med direktekontakt til Gud kommuniserer Carell egentlig bare med kona si, Marisa Tomei. Han kommer for seint inn til gruppeterapi-time, ignorerer påbudet om å vente på tur, skjeller ut verden, starter en samtale på mobiltelefonen og går.

Den lille scenen er som en ballett om den relevante aggresjonens skjønnhet. Ryan Gosling liker jeg egentlig ikke. I «The big short» spiller han en karismatisk finans-overdrivelse, en sminka mann med vulgærsvart korpiehår, en slags Gandalf som ung. Han snur opp ned på kontoret der Carell jobber med esoteriske vanvidds-varsler om ei forestående finanskrise, og han er delvis en Tarantino-figur og delvis en Stone-figur, men jåler ikke.

Han er ikke rørende. Han er ikke tøff. Han er ikke imponerende — han er en framstillingsform. Paradokser oppstår som om de skulle være nye dyrearter. Når amerikanske skuespillere får et skikkelig manus og en visjonær regissør, blir de verdens beste.

Oscar kan stå der avkledd i hjørnet sitt og se ut som porno-agn fra en homoversjon av «Goldfinger». Noen ganger kan amerikanske skuespillere være så gode at han ikke fortjener dem.

Sånn er det her. Rollene er perfekte, for de er ikke realistiske. Det betyr ikke at de skeiner fritt, de beveger seg tvergtimot i rommet som presisjonsflygere samtidig som de uttrykker en slags teori: De gale ser sannheten. I følge filmen har noen sagt at sannhet er poesi Truth is like poetry. Men folk liker ikke poesi. Så de ser ikke sannheten. Brad Pitt spiller den pensjonerte finansakrobaten som sitter i et slags Rambo-kloster og har latt paranoiaen overta.

Han har sett for mye av verden. Han har analysert utrolige mengder av sannsynlighet. Han har vært synsk som yrke, og det har gjort at han mistenker alt.

Når de to oppkomlingene trenger hjelp, kommer han dem til unnsetning, samtidig som han sier: Dette er verdens undergang.

Murakami har sagt at vi alle går og venter på verdens undergang. Og det var det. I forsvant kapitalismen slik vi kjente den. Amerikanske småtullingers boliglån var sjakaliserte av en hel finansverden av blinde dollardyrkere. Forutsetningen var en amerikansk løgn, en slags billig klisjé som sa: Folk vil alltid betale boliglånet sitt.

Men folk gjør bare det så lenge de har jobb og en trygg tilværelse. I filmen foretar to av hovedpersonene en slags Alighieri-reise ned i den underverdenen der amerikanere bor.

Der har finansfolk aldri vært. Da krisen nærmet seg, så boligstrøk allerede ut som spøkelsesbyer. Verden skulle gå under. Filmen er laget av Adam McKay, og stilen hans er overlegen. McKay vet at ingen kommer til å skjønne detaljene i den økonomiske logikken, så han lager et meta-nivå i fortellingen.

I et boblebad i dobbeltbetydning sitter skuespillerinnen Margot Robbie og foreleser blidt om obligasjonssystemet. Skuespillere henvender seg til kameraet og sier «Dette skjedde egentlig ikke, men dette skjedde faktisk», og det gir filmen en kynisk form for lekenhet som oppleves som galgenhumor på gravkanten. Sånn som dette kan voksenfilm være. Usentimental og kynisk og vittig, men forstandig.

Djupt intelligent og forstandig. Den er ikke nødvendigvis sann. Ingen filmer er sanne. Men denne lyver i det minste sånn at du blir et mer årvåkent menneske av det. For hengivne midtbane-nordmenn er «Moneyball» en rørende fortelling om Drillo og hvorfor de skrættende dansker bare er ville dinosaurer.

Men mest av alt består filmen av et slags verdenshistorisk samspill mellom Brad Pitt og Jonah Hill. Baseball er amerikanernes nasjonalsport. Fram til sånn ca. Du skal slå så hardt du kan og løpe så fort du kan. Det står i Bibelen. Når han ikke får penger til stjernespillere, hyrer han en nervøs økonomi-nerde fra Yale, spilt av Jonah Hill i et blazer-streit snillgutt-kostyme som får ham til å likne en gospel-arrangør i Fredheim Arena.

La meg bare si dette fort før jeg ombestemmer meg: Det er som å se kuer fly. Hill var i ferd med å gro fast i teite pubertetsroller om å onanere, og plutselig sitter han der og er en rørende, overbevisende, imponerende ekspert-hvalp med betydelig kroppsmasse. Og ikke bare det. Han spiller mot den modne utgaven av Brad Pitt så det oppstår den magien som skal finnes i pysefilmer som denne: To skikkelser skaper et fellesrom som de bærer med seg fra scene til scene, sånn at du kan føle dem som en enhet.

Jeg tror det skjedde oftere før, da folk laga film fordi det betydde noe for dem. Det skjer nesten aldri lenger. Jeg liker den voksne Brad Pitt. Han spiller uten selvopptatthet, og jeg innbiller meg at han har vært superpappa og Angelina Jolies flyplass-assistent så lenge at han har lært seg å kommunisere med mennesker og ting. Han forsøker ikke å skrike og hoje så tårevætende at Oscar-juryene skvetter i buksene sine. Han gjør det verdig og enkelt. Han ser på folk. De to skaper en veldig behagelig film.

Og Philip Seymour Hoffman som trad-trener trekker ikke akkurat ned. Rytmen i «Moneyball» er irriterende forutsigbar, men amerikanerne er tradisjonelle på det området: Det skal starte med at ingen tror på Rocky og han får mye juling. Så kommer den fantastiske suksessen, og så det midlertidige tilbakeslaget som setter ting i perspektiv. Men filmen er så avslappa og klokt laga at du tilgir den. Og det er en slags Kung Fu Panda-fryd å se en lite atletisk akademiker med stygt slips overkjøre de erfarne baseball-ekspertene rett og slett ved å lære dem den nye veien til suksess: Alt finnes i tallene.

Tallene i pc-en forteller hva som egentlig vinner kamper. Ikke sats på stjerner som skal gjøre alt vanskelig. Ikke løp to baser hvis vitsen er å komme trygt fram til den første. Det er på en måte Drillo. Forstand, systematikk og beskjedenhet lager seire.

Kanskje dere skulle finne en overvektig World of Warcraft-fantast eller en pinglete Angry Bird-ekspert fra Ullandhaug? Filmen bygger på en sann historie. Alle amerikanske lag bygger opp baseball-strategien som dette nå. Det viktige ved filmen er at også de som egentlig syns det er kjedelig å se på voksne menn slå brennball, vil elske samspillet mellom Pitt og Hill.

Dette er en sober thriller, det er en film i pels og hatt — og hvis den hadde vært dansk stol, ville den hatt både for- og etternavn. Filmseere som helst ønsker at Michael Bay skal sprenge tankbiler med billig biodiesel fra det sultramma Afrika så voldsomt til himmels at brannmelderne i sal 2 smelter, vil antakelig føle at det går litt seint. Men «Zodiac» er hektende og hektisk på den andre måten: Du sitter imponert og venter på at leterne skal finne sporet som feller seriemorderen, og underveis blir du varig og hjelpeløst fortapt i selve folka.

Etterforskere og journalister som bruker tiår av sitt liv på en sisyfosisk seriemorderjakt. Den rugekasse-lune halvskjønnasen har aldri funka på film. Her er han som gjenfødt. Ruffalo spiller dedikert og irritert San Francisco-politimann fra til langt utpå nittitallet, og det skjer med en anspent grettenhet som er med på å gjøre filmen enerverende og urovekkende.

Du får alltid lyst til å ta ham med hjem, gi ham sunn mat, hjelpe ham i gang med en hyggelig hobby, kjøpe lue til ham. Hvis Gyllenhaal hadde spilt Hitler, ville jøder blitt motstandere av seg sjøl.

Jake Gyllenhaal er en avistegner som igrunnen ikke har noe med seriemorder-dekninga i San Francisco Chronicle å gjøre, men blir fullstendig forhekset av den. Jeg røper antakelig for mye, men litt av poenget med filmen er at han til slutt er den eneste som virkelig leter etter Zodiac, og han gjør det på den æreløse ungkars-måten med dokumenthauger i sofaene — sjøl om han har familie.

Snakke-frekk, småjålete, rockekledd og stadig mer rusa. Han er som ei lærebok. I tillegg tar den onde David Fincher «Seven», «Fight club», «Panic room» et velurmildt ballegrep på sekstitallet og syttitallet. Den mest romantiske av alle fortider framstilles i fargetoner som er så varme at de kunne kommet fra sommerettermiddager i Hobbiton etter Mordors fall.

Hele den sære fornemmelsen av de merkelige tiårene finnes i Finchers fargevalg, og normale mennesker har ovnsrørbukser som likner diagnosen på en litt stilig lidelse. Tidskoloritten er ikke påtrengende, men sterkt stemningsskapende.

Dette er ikke en dyster, kald seriemorder-film, den er nesten litt naiv, vennlig og varm. Som en litt logisk følge av naiviteten, minner filmen muntert om «Alle presidentens menn» i noen scener. Hektiske fakta-fangstmenn samler inn relevante og villedende informasjon og setter sammen puslespillet som skal identifisere seriemorderen innen han rekker å ta livet av flere. Etter hvert handler den mest om menns evne til kompromissløs besettelse og forlis.

To og en halv time er lang kinotid, men «Zodiac» har en personskapt, indre spenning som klistrer handlingen til forventningssenteret i den øvre magen og svelget.

Dette er nok sesongens mest vellaga film. Det kan være det dukker opp mer vesentlig, men gangster-western-dramaet om den udødelige Bondurant-familien midt inne i hjemmebrentens hundremeterskog er den beste. Bildetett på en antakelig nostalgisk måte som bringer folka innpå deg med alle sine uhøvla egenheter. Nydelig skrevet av Nick Cave, med økonomisk replikk-kunst som ser ut som ekkoer av ansiktene.

Intens og flegmatisk, en slags legende hentet fra en opprinnelig manneverden der skjebnen går rundt i enkle klær og styrer livet med bisetninger.

Tom Hardy spiller Bondurant-broren Forrest med et sjenert, monument-tungt bakoversinn som antakelig skyldes at han er en krysning av rev og bøffel. Hardy spiller sånn at navnet Albert Finney dukker opp i minnet, og han skaper den elokvente ubevegeligheten som alle trakter sånn etter. Jason Clarke er den konstant alkoholpåvirka Howard med brennende bitterhet i blikket og en villdyraktig vaktsomhet i sjelesunnhetens grenseland. Shia LaBoeuf spiller pinglete ungdom og villstyring som jokker prestedatteras ankel i stygge gangsterklær.

Guy Pearce spiller den ekleste skurken på veldig lang tid — han er den innkalte, perverse og forfengelige sadisten som etterforsker for en korrupt statsadvokat. Det handler om primærnæring. På tjuetallet laget Bondurant-brødrene traktenes beste sprit, men myndighetene ville ha sin del av de ulovlige pengene, slik kommunefolka tar bompenger fra uønska biler og staten håver avgifter fra dødelig tobakk.

Regn i november skal egentlig føre til at Storm-melderne trekker fram ekstrem-ordet, og så spør TV2 Nyhetene en innkalt ekspert med strikkevest om hva regnet egentlig skyldes og hva det kan komme til å medføre i de neste år og så faller ikke Mannen.

I en vulgær-feministisk tid er Mannen et fullgodt symbol på at ingen skal tro på folkelige stemninger og kommersielle medier. Mannen kommer nok til å abdisere en gang i tida, men det finnes en stahet og en stolthet og en fandenivoldskhet i naturen som tviholder på den hensiktsløse steinklumpen fordi han ble utsatt for en news-porn som sverter oss alle med sine hysterisk formulerte foreløpigheter.

Men det var ikke det. Siden en normalkanal viser «Gladiatoren» har jeg supplert med det som finnes av Russell Crowe på Netflix. Crowe kunne ha spilt mannen. Etter Monty Python-filmen «Life of Brian» finnes det egentlig ikke noen plass i verden for gladiator-filmer eller det gamle Roma, for alle navnene høres ut som Biggus Dickus. Ridley Scott har kava seg rom for genren likevel. Han gjør det med data-effekter som kan gjenskape historiske steder så naturtro at de likner landskaps-tapet.

Han gjør det med en buksprettersk voldsglede som virkelig gjør ære på barbariske underholdningsformer. Han gjør det med kinematografisk storslagenhet som får en til å kjenne at det strømmer wagnersk overfølsomhet ut av et flatt glansbilde.

Det svinger av fotograferinga i denne filmen. Deretter kommer de politiske intrigene som alltid fører til populistiske gjespetokter like genuine som gnagsår, i neste øyeblikk Kain og Abel-motivet som får de lavkirkeligste til å nikke «metafor, metafor», før filmen vandrer inn i en slags Mad Max-fase der generalen er blitt voldsslave i underholdningsbransjen. Solbrente menn med freudianske leketøysverd, helsestudio-barm og arrete ego-armer. I Roma vender filmen tilbake til en blanding av politikk og såpeopera-action.

Gladiator står mot keiser, og keiseren er en sutrete, veik pervo-bleikfis som minner litt om Elvis på piller.

Senatorene vandrer rundt i brudekjolene sine og ser ut som frimerke-dekorasjoner. Kropper deles, hoder hogges av, det stikkes og skjæres og hugges og slås, og vi i salen venter på det store oppgjøret. Det bør være like før general Maximus alias slaven Spanjolen overtar kommandoen for guttene sine igjen og gjør et skikkelig militærkupp.

Vi vil se helten komme tilbake med stil. Så detter den svære, fargerike filmen boms ned i en spisspose, og der blir den liggende i sitt eget kliss. De siste, avgjørende scenene er inneklemte, klaustrofobiske og steinteite. Det finnes bare to enkeltfilmer i moderne tid som skapte varige helter: Sylvester Stallone i «Rocky». Bruce Willis i «Die hard». Russell Crowe er mannen for et nytt millennium, som det heter i kultur-komiteene.

De oppmerksomme fikk nedoverhake og bakoverhår av ham i «L. Confidential», og i «Gladiatoren» bærer Crowe de delene av filmen som kan bæres, med en høytidelig, intelligent dumhet som det lukter skikkelig mannfolk av.

Han er virkelig Rambius Grapsius, vår mann i Romerriket. Russell Crowe og data-kulissen Colosseum gjør at Ridley Scotts film blir severdig for de som liker sånt, sjøl om den til slutt tar livet av seg sjøl ved å la være å puste.

Men pølser er godt. Det ville være dumt å underslå at starten er vanskelig. Russell Crowe drikker øl og er geni. Studentene er studentiske med andre studs. Akkurat da du blir lei av ensformigheten og ønsker at tredje verdenskrig skal begynne, hopper filmen til Pentagon i Der treffer den nå statsansatte kodeknekkeren dama si. Jennifer Connelly siger manetseigt i Sweetmint-rød kjole og overrasker med en seksuell forkjærlighet for matematikere som kommer til å skape forvirring i Mensa.

Det bisarre forholdet blir du nervøs av, og usikkerhet er underholdende. Connelly holder i det hele tatt mye av filmen på plass mens Crowe finsnekrer på eksentrisiteten sin i en slags mumlende.

Hele dette spillet er kompa av James Horners dommedags-musikk. Påtrengende instrumenter av flere tusen slag ruller over filmen som et felttog mot Stalingrad. Og for de som egentlig heller vil se kvinner kle av seg sammen.

Spanjolen Julio Medem, som regisserte kjedelige «Sex and Lucia», har laget et slags sexdrama der lesbiske Elena Ayana treffer gifteferdige Natasha Yarovenko, og så går de to damene til et rom og har sex og snakker sammen.

Det er en av de svarteste mandagene i året fordi Nordsjø-skyenes solfilter ligger som forbannelser over Vestlandet og fører til negative holdninger og vaklende selvtillit. På en sånn dag er det befriende at NRK viser en av de stilige western-filmene fra vårt årtusen i tillegg til en film der engelskmenn uheldigvis dreper en and med brødsmule. Sånne dager kan ikke bare bli mørke, og dessuten er mørket en venn til alle de som har for trange klær og for runde kinn, de som skulle ønske at håret lå bakover slik hipsterne har de og de som trener seg i kvinnerespekt og følgelig går med solbriller på julebord.

Mørket er manges venn. Dette er en film som egentlig skal hete « Filmen er en repetisjon av en western med Glenn Ford fra , og det bærer den til dels preg av. Handlingen sleper slitte støvler i støvet.

Den hederlige gårdbruker som tar seg hyre som sheriffassistent for å redde sønnen fra sjukdom, er ikke noe manusforfatterne ville ha funnet på i Men det går an å overse handlingen, som man ofte bør i western-filmer, også når de har vært utsatt for kollektiv skamros. Av alle de skuespillerne som kommer til å bære revolver ved hoftebeinet denne sesongen, er Crowe og Bale de beste.

Russell Crowe som kynisk bankrøver er så sjarmerende at han ikke ville ha trengt lusekofte i rettssalen. Han småsnakker seg lunt gjennom filmen, og når han er ferdig med det, utøver han skøyeraktige yrkesmord med ironi og presisjon.

Crowe er filmens krydder, og Christian Bale er de magesmertene vi må betale for interessante smakstilsetninger. Bale spiller den forunderlig humørløse eks-soldaten og utmark-bonden Dan Evans, som etter borgerkrigen tok med seg fruen Gretchen Mol, en frisk sønn og en sjuk sønn langt ut dit hvor lufta er sunnere enn gulrøtter.

I frisk luft trives fattigdom, og derfor er den klassiske tog-fascisten og kreditoren ute etter jorda hans, for Evans kan ikke betale. Men det ser ut til å ordne seg. Den legendariske gjenglederen Crowe sover over hos dame sånn at sheriffen tar ham — og dermed trenger den tvilrådige lovmannen noen som vil tjene dollar på å ledsage morderen til togstasjonen i Yuma. Han smiler framleis ikke. Han ser ikke ut til å glede seg eller ha noe håp for framtida. Evans bare drar av gårde som en skjebneskjøvet mann, tynget av skyld fordi han ikke ble rik på kuene sine.

Så skjer alt det som må skje, og alle kvinner som eventuelt finnes i husstanden din, vil gå deprimerte til sengs mens de skjeller over at du kjøpte en film der alt gikk galt. Gled deg til det. Men det er flotte roller. Hugh Grant på sitt bedre. Det har oppstått følelsesdjup under den vanevittige londonmannen, og du kan se at han kan noe mer enn å repetere myten om me and Hugh. Marcus Nicholas Hoult er en usedvanlig annerledes gutt.

Mor hans er selvmorderisk vegetarianer av hippie-opprinnelse, og den arme åringen bærer for eksempel ei strikkelue for tidsreisere, samt veteranklær og bollefrisyre. For å klare virkeligheten og familiesolidariteten har guttungen fra Tambourine Land lobotomert seg til en livskvalitet basert på resignasjon. Og han sier alt han mener. Hugh Grant spiller en så overfladisk mann Will at han kunne tjenestegjort som vegdekke eller brødpose.

Fordi skojaren Will spesialiserer seg på korttids-sex med enslige mødre, treffer han den kontakttrengende lille filosofen som til gjengjeld treffer en and med hardt brød. Av andemordet oppstår langsomt et vennskap. Av vennskap kan det bli både forvandling og menneskeliggjøring.

Smygeren Grant blir til en person, slik Adam oppsto av leira. Denne filmen er regissert av Ethan Hawke, og jeg overlater til den enkeltes samvittighet å bestemme om det er en anbefaling eller advarsel. Handler om en skuespiller som innleder skjør romanse til ei talentfull damemusiker med forførende stemme og storarta låtskriver-evner. Mark Webber og Catalina Sandino Moreno. Hawke har også skrevet romanen som filmen er baserrt på.

For å bøte på det skal jeg gjøre oppmerksom på at Da henger vi opp julestjerner i vinduene. Dessuten skal jeg trøste alle de som er så heldige at de har en jobb med at julaften i er på en mandag.

: Nakne sexy damer norsk tenårings porno

FREE CARTOON PORN GAMES BEST 3D PORN George Millers tredje Mad Max-film er forrykende og rørende sexchat cam norsk porn tube, et lite mesterverk av et balansenummer på grensen mellom det subtile og det banale. Det skal lukte grønnsåpe og Plumbo av deg, og du skal bare se halvgode filmer. Det er noe så risikabelt som en autentisk historie Ridley Scott har regissert, men den skjems ikke for det. Før brukte du ikke bh om du ikke trengte den. Den porn norway eskorte massasje bergen ikke spenning nok til å tilfredsstille en normalhelgs chips og pizza-fyrte hype-forventninger, og den er ikke seriøs nok for en ettertenksom seinuke-torsdag, da livet har vart helt siden mandag og er i ferd med å bli oldingeklokt.
Nakne sexy damer norsk tenårings porno Datingsider test norske naken jenter
Norske jenter har sex hjemmelaget norsk porno 827

Presidenten dyrker en kopi av seg, men med mye sunnere lever, nede blant jordens knoller. Oppe i millenniets bevegelsesbegeistring får de to hovedpersonene det morsommere enn hyllevarer flest.

De løper fra menneskejegerne. De detter fra tak. De har musikkvideo-sex, som betyr at de likner medisinerte akvariefisker i tobakksfarga vann. Bay får krasje så mange biler han bare vil, og McGregor får møte sine cellers opphav. Under jorda forsøker Bean å kopiere Holocaust, men Xerox-menneskene får uventet hjelp før filmen slutter som en gripende Enigma-video, og fjorårets kanskje mest lovende birolle, Djimon Hounsou, smiler svart til sola. Dette er en kultur-revolusjonær og naiv-visjonær amerikansk komedie der europeerne utenfor det kjønnspolitisk tilbakestående Frankrike kan lære at den hvite amerikaneren ikke er integrert i en moderne verden.

Hun jobber med mat, for hun er dame. Han jobber med TV-sport og har mc, for han er mann. Mannen kalles Messer, som på tysk betyr kniv. Messer er en Fetter Anton-kul seksual-sekterist som ikke har oppdaget at menn har deltatt i stell og oppdragelse og omsorg av barn de siste åra. Han burde vært på sammenhengende livsstil-kurs, han burde vært tatt ut i bakgården og kastrert, han burde vært påtvunget jobb som forstmann på Island eller måttet tjene som gatekjøkken-imam i Texas, som skal være et sterkt integrerende sted for imamer.

Jeg vet at jeg har mast med dette før, og jeg maser mer. Så å si alle de mennene jeg kjenner, har daglig omsorg for unger eller har hatt det. På vegne av den kulturelt integrerte testikkel-bevegelsen blir jeg fornærma når Martini-svimle manusforfattere skildrer fedre som om de skulle vite mindre om egne avkom enn bavianer.

Det hjelper litt at dama er like mye en fjern Disney-fe som mannen. Hun blir også skremt av en ettårings syrligluktende melkebæsj. Katherine Heigl er i ferd med å bli den nye definisjonen på hverdag på samme måte som bombing av Libya er den nye beskrivelsen av fred. Heigl og Josh Duhamel starter filmen med å avsky hverandre på en slags trusesøkende tøysekopp-måte som ingen lar seg lure av.

De har felles venner, og vennene får et barn. For at moroa skal kunne begynne, tar filmen livet av de to foreldrene, og så arver galningene jentebarnet uten å være gift eller like hverandre. Det høres verre ut enn å vokse opp hos Woody Allen og Mia Farrow. De flytter sammen i barnets hus, og der utfolder seg eller utforsker seg eller utfikler seg en slags fellesfølelse og -begeistring som understreker alle ordspråkene som at like barn ligger mest, og krake søler make, men motsetninger tiltrekninger hverandre og det er bare et halvt år til jul.

Det blir faktisk en ganske trivelig liten komedie. Messer er en ufølsom type på samme måte som Darth Vader. Han brummer ondt, men vi tror ikke på ham, for i forrige film gikk han Vader rundt og holdt Natalie Portman i hånda i en hengende hage. Historien blir søtt fri for overraskelser, og gleden er på deres side. Men vi tåler å se på. Da det storslåtte, barnlige filmeposet i 70 mm døde av hyper-ventilering luft og kjærlighet, bare luft og kjærlighet i god tid før moderne tidsregning , avled den gode kino-naiviteten sammen med det.

Folk hadde til da gått mann av kvinne for å se edle følelser og voldsomme hendelser i «Dr. Zhivago» og liknende realitetshemmende øyedroger, og ikke én eneste gang omtalte doktoren den skjønne Laras kjønnsorganer på en negativ måte eller beskyldte henne for å ha hatt sex med mora si. I moderne tid ble alt helt annerledes.

Det skal jeg ikke si mye om. Romantikeren Ron Howards «Mot nye horisonter» Far and away var i et sympatisk forsøk på å gjenopplive det evig tapte som en gang halte avgårde til kinoen en mengde sympatiske mennesker som føler seg fremmede der i dag. Howard tør riktignok ikke annet enn å legge inn noen blodskvettende, barbrysta boksescener som vil få «Sound of Music»-elskere til å kaste seg over luktedråpene, men i hovedsak er filmen hans ei svær og søt ukeblad-soge om utferdstrang, sosialt opprør og kjærlighet som ikke realiseres før etter at rulletekstene er slutt.

Ekteparet Tom Cruise og Nicole Kidman spiller mot hverandre med en slags spøkefull søsken-sjalusi som bringer tankene til uskyldsrene førkrigs-bøker og trefningene mellom Katharine Hepburn og Spencer Tracy uten kvalitets-likhet.

Hun er den irske godseierdattera med bein i nesa, han er den klønete leilendings-sønnen med hevn i sinne, krutt i nevene og antakelig salpeter i maten.

Gammeldagse filmer skal være sånn som dette, og verken Cruise eller Kidman bringer nevneverdig skam over en genre som for tjue år siden forårsaket de stiveste skuespiller-prestasjonene i verdenshistorien. Bildene er breide og deilige, historien er så ujevn at den nesten blir sannsynlig. Jeg kan ikke begripe at noen har hjerte til å mislike et så rørende forsøk på å gjøre kinoen til et småborger-tempel igjen.

Det finnes et basisbehov for hjertegod, renslig moro også inne i de hardeste av dere, og det må tilfredsstilles en gang i blant. Og så til noe velsigna annerledes. England har skapt Jeremy Clarkson og Rowan Atkinson, og nasjonen har meldt seg sjøl og sin vanvittige nyrepai ut av det såkalte fellesskapet i Europa, så England kan ikke være bare ille.

På fredager pleier jeg å måtte anbefale gamle actionfilmer, for det går ikke an å se en haug komedier om at Lisa og Thorleif begge er suksessrike i jobben sin, men da søstera til Lisa blir drept i en ballongulykke, arver de en fire uker gammel baby som lukter vondt og nekter å delta i pilates. Men i dag er det annerledes. Kristin Scott Thomas som utro prestefrue er antakelig ikke et framtidig satsingsområde for kirkevesenet, men ideen vil ha sterkere virkning på den undertrykte gruppen menn med kjønnsliv enn rød solhatt i ginsengen.

Dette vil dere se. Kristin Scott Thomas i noe jeg oppfatter som seint åttitall-frakk med tilhørende støvler. Den innyndende komedien «Keeping mum» vil minne deg på hvor hjelpeløst du avhenger av britisk filmhumor. De slentrende, stillferdige engelske komediene er så få at man burde se dem i krabbegir bare for å tviholde på opplevelsen. I denne spiller Rowan Atkinson en forvirra liten hvermannsprest i et landlig England der Wallace and Gromit pleier gå rundt og fange hage-kaniner.

Presten Goodfellow ivaretar menigheten så langt distraksjonspsyken tillater, mens kona Kristin Scott Thomas sliter med så kriblende seksuell underernærthet at hun nesten sier ja til den lille sønnen sin. Hun gjør noe enda verre: Hun planlegger samleie med den farmasøytisk oppskjørta golflæreren Patrick Swayze, et avvik som ligger på grensen mellom sodomi og nekrofili.

Så invaderes familien av en slags Mary Poppins. En handlekraftig hushjelp som ved hjelp av alternative løsningsmodeller styrer livet til den anspente prestefrua Kristin, hennes livsmette mann og deres sterkt verdslige avkom. Maggie Smith med de transcendentale ugleøynene er en slags eldre-vigilante i lodden hatt, og mange ting er åpenbare, men mystiske.

Niall Johnson har regissert denne filmen som klassisk svart komedie. Den koser karismatisk for deg med spisst vidd og ville, men hviskende overdrivelser. Det er like kjærkomment som en ekstra sommer. Folk som vil elske å se Sean Connery med hippiehår er ikke våkne klokka halv ett om natta, så ta opp.

Connery og Nicolas Cage er egentlig et komediepar. Begge to spiller en streit actionfilm som om de forsøker å gi munterhet og nytt håp til oppgitte gallesteinspasienter, ferdigstekt ribbe og hele århundrer. Connery ser på verden med en langsomt inntrengende ironi. For ham tilhører alle vi andre antakelig den endeløse intellektuelle puberteten, så derfor står vi skoløse i Kierkegaardsgata og snakker om nakne pandaers betydning for et sotfritt Barentsburg.

Den edelt aldrende skotten har øyne som tilhører en diamantbasert robot eller et ukjent rovdyr som kvinner går til psykolog for å få ut av drømmene sine. Noen ganger når du ser inn i blikket hans, får du følelsen av at Gud bare skapte èn mann, og resten av oss kommer fra Evas kravebein eller Intersport-katalogen. Nicolas Cage bestemte seg en gang for at han tilhører Coppola-familien og følgelig ikke kan si en eneste setning som om den skulle være hentet fra «Gudfaren».

Han gir nytt liv og ny mening til det amerikanske språket ved å radbrekke intonasjonen så ekstremt at han kan bli innført som offisielt sidemål.

Cage er en slags primalskrik-skuespiller, og han har forlengst innsett at naturligheten bare finnes blant hyklerne; en setning skal helst sies sånn at stor uro oppstår. Det er moro hele tida. Will Smith håndterer en ulovlig innvandrer som man ikke kan bygge mur mot.

Sci-fleip-filmen «Men in black» er så sivilisasjons-skjønn og politisk overflødig som om Diesel skulle ha lansert en laserstyrt taco-deodorant i form av Johnny Holmes. Dette er enda en film for de som allerede har alt, har sett alt, vet alt, kan alt og er i stand til å redegjøre for sytten re-rønna ettermiddagsserier i tv uten å trekke pusten eller la vannet gå.

Si Roswell tre ganger etter hverandre uten å tenke. Bruspulver uten vann er bedre enn stjernestøv, og den som ikke vet hvem Will Smith er, kan levere inn sertifikatet sitt ved skranken og bestille hestedrosje hjem. Det går rundt en spesialavdeling av FBI og utsletter hukommelsen til alle de som har sett romvesener på jorda.

De desimerer også uvesen-bestanden, for vi har flere kosmiske gjester enn det fins organiserte Ap-folk på kommunens feriehytter. Universets innvandrere bor midt iblant oss og ser ut som oss, men inni er de aldeles ikke like. Sylvester Stallone er en sånn. Det er derfor han snakker så rart. For x-filologene og x-filosofene gjør dette opp for de siste femti åras viktigste frustrasjon blant ungdom med unødvendig utdannelse: Hvordan har myndighetene klart å skjule det veritable juledrysset av ufoer som stadig daler ned i skjul uten en gang å bli sett av hyrdene på marken.

Tommy Lee Jones spiller den erfarne Ray-Ban-ridder og uffis-jeger. Han verver bohempurken Smith fordi jorden er truet av romvesener som leter etter det alternative kosmos i ei risteklokke. Vincent D Onofrio spiller de siste fem åras stiligste filmskurk, Linda Fiorentino er med for de uendelige strømpebuksenes skyld, og filmen er så utsøkt laget at de færreste vil merke at historien legger seg ned og dør etter 1 time og 30 minutter uten å få til et skikkelig klimaks sånn går det av og til hvis en holder igjen for lenge.

Sal 1 ved Stavanger Kinematografer har fått ny lyd og større lerret, og det var fantastisk å sitte på syvende benk med knekt nakke og minnes karamellpapirenes muntre fyrverkeri i lysstrima. Will Smith med uffis. Men Johnny Depp er innledningsvis behagelig, og det rolige og kroppsnormale mennesket Rebecca Hall fra «Vicky Cristina Barcelona» gir troverdighet til varm og nær framtidstro.

Siden blir det gløm det. Depp spiller en kul forsker med kobbernett mot uønska digital utenforhet, men han og kona Hall har like fullt forsket seg fram mot et nevro-teknologisk gjennombrudd som på ferden mot kunstig intelligens kan bety så djup visdom om menneskekroppen at vi virkelig kan klare å kurere sykdommer. Det er egentlig bare sutrete og trist her etter hvert, og i ei tid da enfoldige emmericher annen hver uke spår at teknologiske ragnarakkere kan ødelegge den ødelagte kloden igjen, var «Transcendence» i tjue minutter en oppløftende film.

Det virker befriende med folk som faktisk utretter noe for framtida og ikke bare sitter i sitt indres teite Tibet og munker på kjerreveiene. Framtidstro og optimisme er genuint rørende fenomener som ikke trenger døgnfluenes gruppe-sentimentalitet for å bevege publikum. Og teknologi er vårt fremste åndsverk. Dostojevskij er en amatør i forhold til han som fant opp hårføneren. Like fullt skal all utvikling ende i dystopisk forferdsel. Det skjer også i denne filmen.

Ikke før har man falt til ro med Johnny Depps beroligende vitenskapelighet, så kommer øko-terroristene og forgifter ham med radioaktivitet, sånn at forskeren bare har én måned igjen å leve. I hans og konas laboratorium oppstår den ville ideen å klone Depps hjerne inn i en computer og bevare ham vel for kjærlighet og forskning. I min naivitet syntes jeg det var en god idé. Frankensteins ulykkelige torden-monster hadde jeg helt glemt.

Super-Depp blir demonisert til en selvopptatt og ond digital imperialist som vil underlegge seg kloden og utrydde den svakelige, organiske verden. Det er her Jehovas Vitner kommer inn i filmen. Den nokså glemte sekta er motstander av de fleste former for helbredelse, og det er sannelig filmen også. Lege-vitenskap er ikke bra, og friskna folk går rundt som Johnnys zombie-garde i en oppgradert steppelandsby der fiendtlige pixler svever som sommerfugler.

Vi må ikke tukle med menneskene. Ikke gi dem blodoverføringer. Ikke tull med genene. Filmen er med andre ord brutalt alminnelig. Det er som hvis man sitter nedgravd i en djupt engasjerende samtale om eksistensielle visjoner, og så ankommer en ny gjest i ferskenfarga buksedress og sier: Nå må Siv Jensen ta seg sammen».

Midt oppi utbrukthetene går terroristen Kate Mara og briefer med åttitallsblikket sitt sammen med en konsekvent forskrekka Paul Bettany og Morgan Freemans uforstyrrelige manus-klokhet.

It would leave us all so vacant and deeply unimpressed. Etter en halv time er imponertheten kvalt. Kalkuna gobler om hjelp, og Rebecca Hall lukker sitt øye mens verden går tilbake til sykkel uten elektrisk motor og antakelig aldri klarer å finne opp elektrisiteten mer. Og spennende var det heller ikke. RZA har skrevet, regissert og spiller hovedrollen i en actionfilm om en britisk soldat som kommer til jungel-Kina der en beskjeden smed forsøker å forsvare seg mot.

RZA er en 47 år gammel hip hop-artist fra Brooklyn. La det være nevnt at Russell Crowe og Lucy Liu også er med her. Hvis man skal være helt ærlig, er «Master and commander» den garantert beste seilskutefilmen som noensinne er laget, og den australske regissøren Peter Weir har en fornemmelse med sjø, vind og oppkledde sjøfolk som gjør «Master and commander» til noe mer enn et vellykka sjøslag og en nedtur for franskmennene. Enda en gang har en film med britisk mannskap den fordelen at selv de minste er synlige i vrimmelen.

Den rørende nærheten i et skipsmannskap på tross av rangordninger visualiseres ved at alle har et ansikt og en stemme. Dessuten er det en sjeldent god kameratfilm.

Australieren Russell Crowe er ikke bare en troverdig barknuser. Han brummer med hele kroppen, mens øynene er klare og levende som på ei nyforelska småjente. Crowe spiller altså kapteinen på det aldrende, men verdige britiske skipet i Stillehavet akkurat mens Napoleon forsøkte seg på noe så patetisk som et samla Europa.

Legen om bord er en lengtende darwinist som dyrker livets hellighet og undrer seg over biller og skarv. Han spilles av Paul Bettany, den ultrafølsomme londoneren som har revefjeset til Cate Blanchett og en gang kommer til å bli større enn Anthony Hopkins.

Oppdraget er å finne en fransk superfregatt og kapre den for England. Rundt Galapagos sniker den spøkelsesskuta seg på jakt etter engelske hvalbåter, som om den skulle være ei Greenpeace-lørje. Det må den ikke. Denne alien-grøsseren har alt unntatt egentlig publikums-appell. Den tar ved en misforståelse fire urovekkende nervevrak ned i havdypet der de skal forsøke å tilegne menneskeheten hva som skjuler seg i et amerikansk romskip fra framtida som antakelig datt ned på tallet fordi det rota seg inn i et svart hull.

Dustin Hoffman spiller krisepsykolog med en slags neddempa ironi som får deg til å skjønne hvorfor mange heller foretrekker tabletter. Jackson forsøker å forestille seg hvordan en matematiker egentlig blir arrogant. Sharon Stone har suicidale, lilla øyenskygger som vitner om alkoholnetter og tårevegring. Jeg skal repetere det jeg skrev i da Aftenbladet ikke hadde terninger, og internettet var en uoppdaga biotop:.

Det er lett å like en film som svarer tilfredsstillende og beroligende på alle de svære spørsmålene mennesker har maktet å stille gjennom tidene, og uten filosofiske omskrivninger slår fast hvor de snille skal hen og hvor de andre skal hen og hvor mye gøy det går an å foreta seg i uro-sjelenes evige mellomtid. Det er også lett å tilgi en film som så fromt bekrefter prinsippet om de saliges enfoldighet eller omvendt ved å la Patrick Swayze sveve gjennom veggene som frilans-engel med den forferdeligste mimikken i filmhistorien.

Det er lett å skjønne at et misbilligende filmlik vil hale ut tida på jorda, når den bærer skjønne Demi Moore som er nybakt mor og har fått sjel i blikket og kvinnelighet i kroppen. Derfor spiller det egentlig ingen rolle om «Ghost» er en elendig film om en død mann som elsker for alltid og vil ordne opp for kona sånn at datasvindel ikke bringer leiemordere over henne også.

Folk kommer til å se den og de kommer antakelig til å like den også. Vi er umettelige når det gjelder trøst. En historie som gjør døden til kitsch nå har jeg også brukt det ordet! Kanskje er det grunnen til at Jerry Zucker har glemt alt han vet om humor og filmrytmikk, sånn at han kan la Swayze bringe skam over seg selv og sin familie ved å renne rundt som en overivrig gymnas-Hamlet i alt for lange, poengløse, uttværede scener.

Evigheten er en sjelden gave. Den kan vi med god samvittighet hale ut til litt over to timer. No-fish-Clooney drar utaskjærs med en halvvill bønsj provinsfiskere for å macho-sikre at det ikke blir minstelott, og «The perfect storm» kunne blitt årets største underholdningsfilm hvis den ikke hadde holdt seg til virkeligheten.

Regissøren Wolfgang Petersen ble født i Emden i mars i Elendig vær kan han. Utenom skipper Clooney er Mark Wahlberg om bord, og i nabobåten seiler konkurrent-kaptein Mary Elizabeth Mastrantonio. Hun er sminka værbitt med så stor faglig entusiasme at det ser ut som om Elizabeth Arden har snubla over henne med den store rougebøtta. Det amerikanske drama, utstyrt med komedie-skuespillere. Alex Kurtzman, som sikkert var en nevrotisk og familienær guttunge som bet negler mens han tisset i senga, har laget en film om en selger som får melding om at far er død og drar hjem til familien.

Det finnes en del ganske kule filmer om folk som drar hjem til familien sin, men ingen er med Chris Pine. I dag stiller de normale kanalene med to helter. Den ene er en fyr som dro i korstog til Midtøsten for å undertrykke muslimer og siden kom hjem for å irritere seg over vanstyret som hadde utviklet seg i England. Eller kanskje det var Costner-versjonen.

Den andre er en eksentrisk milliardær, en slags Trump, som konstruerer en superdrakt for å kunne påtvinge skurker og andre definisjonsproblemer sin udemokratiske voldsmakt, sekundert av en sensuelt trippende Gwyneth Paltrow som ikke skal grabbes andre steder enn i zen.

De beste som finnes. En av de beste tegneserie-stripene jeg har sett: Først kommer Robin Hood ridende kloppeti-kloppeti og stanser ved en tydelig fattig mann. Han gir fyren en hel liten sekk med gull og sier: Jeg tar fra de rike og gir til de fattige».

Den fattige mannen ser på gullet og utbryter: Tilbake kommer Robin og tar gullet. Sjarmen ved den tidlig-sosialistiske skogstyven og den frie radikaleren Robin er at han lever i en tid da all rikdom egentlig er stjålet.

Godseiere og baroner og konger har forsynt seg som u-lands-herskere av fellesgodene. Når Bibelen insisterer på at det er synd å stjele, var opprinnelsen en slags forsikringsordning for de kynisk rike. Det var ellers helt logisk å stjele fra dem. Til Vesten kommer det mange innvandra folk som vokste opp i land der myndighetene består av tjuver. De er opplært til at det er viktig og moralsk å stjele.

Moral er en sosiologisk og statsvitenskapelig komplisert ting og man kan ikke føle den. Det er kanskje derfor Ridley Scotts Robin Hood-versjon en stund er så politisk detaljert at man kjenner seg som en sofasittende ringperm.

Men regissørens hjemlige utendørs-England er også vakkert på den semi-realistiske romantikk-måten som gjør at du føler deg i slekt med regnet og graset og leirkrukker med antakelig sursøtt anglosaksisk supporter-øl. Her slåss de så siklet skvetter. Cate Blanchett spiller Lady Marian med en pupillsmal erotisk kraft som ville gjort det uanstendig for menn å vise seg offentlig i strømpebukser når hun befant seg i nærheten.

Naturen og Blanchett er skjønne som plutselige vestlandsmorgener uten motlys og vaselin, og engelskmennene er som vanlig skitne, stygge og tannlause som gamle sauegrinder. Kongekrona skrangler like metalltynt som ei takrenne. Bøndene pløyer med miljøvennlige treredskaper som gir dem rett til Kirkens Nødhjelp, og slottene er mindre enn entreprenør-villaer i Sola kommune. Jeg må si jeg liker det. Filmen behandler den litt vage perioden før Robin blir Hood, og i denne filmen kommer han reisende som egentlig desertert leiesoldat fra Richard Løvehjertes sjuskete utenlands-felttog.

Russell Crowe er en sann mann. Han og Blanchett burde ha møtt hverandre i Farmen. Å jøje meg så herlig det er med film når alt stemmer.

I «Jernmannen» går maskiner og mennesker opp i en lavere enhet som passer oss midt i vår guddommelige middelmådighet. Med sine utfordrende, ironiske stilisme-fakter klarer den livsherja mannen gang etter gang å hale oss inn i sin fiksjon.

Når han spiller en Marvel-helt oppstår en ny logikk-dimensjon, for mannen er så skeiv at han både kan være eksentrisk milliardær og superhelt uten at det virker merkelig eller påtatt. Nicholson kunne aldri gjort det. Jeg skal fortsette i Dropsen-posen med rolleliste-snop: Jeff Bridges har en stemme som gjorde at jeg lukket øynene da jeg så «The door in the floor» og bare lyttet.

I «Jernmannen» spiller han Downeys partner i en skikkelse som Vigeland kunne ha hogd og Hamsun kunne ha skrevet. Skallet som en østkant-torpedo, tilsynelatende diger og dystert faderlig. Og Gwyneth Paltrow med sitt behagelig zoologifarga pelsdyrhår og sitt rolige ansikt er storarta som tilbakeholdent andpusten sekretær.

Dessuten har Jon Favreau regissert som om superhelter ikke blir diktet for 10 år gamle transformerfans, men eldre gutter med ukurerbar ironi-avhengighet. Filmen starter i Afghanistan, der småbannende Taliban-legionærer tar milliardæren Tony Stark til fange. Så beveger handlingen seg bakover til mannens verbalt drektige playboy-liv, der journalisten Christine Everhart i en kropp som likner Skeletors søster, blir kasta ut av hovedpersonens morgen av en sarkastisk Paltrow.

Alt er forbilledlig elegant gjort. Så trenger plutselig rikingen i Afghanistan både hjerte-magnet og flyge-rustning for å unnslippe, og derfor konstruerer han en av restavfall og Ebay-elektronikk. Hjemme i USA perfeksjonerer Stark drakten til en slags bionicle-bunad, flyr til Afghanistan og redder livet til småbarns far og utfordrer F eller 18 eller 20 eller noe sånt. Hvis konfliktløsninga i korporasjonene hadde vært filmet like elegant som innledningen og kampscenene, ville «Jernmannen» blitt uutholdelig bra.

Nå blir den menneskelig. Litt småteit mot slutten da regissøren får behov for å presentere en bråte forklaringstrengende handlingstråder og glemmer at det er Downey jr.

Men sånn er det. Her har vi det igjen: En film som egentlig bare består av minutters søndagsskole-skam. Michael Fassbender spiller den minimalistiske erotomanen Brandon med dinglende tiss, som om han gikk rundt med et hood ornament vet ikke hva det heter på norsk. Den skal han skjems av, for han har sex uten følelser. Og som en utopistisk bekreftelse på de biologi-religiøse moralistenes fordreide univers: Når han føler noe for ei dame, svikter pynten ham. Brandon får bare ereksjon i kjølighetens skjul.

Det var en skam helt fram til omtrent , og etter det sluttet til og med de kristelige legene med å bry seg om hva folk gjorde på eget bad. Det finnes ingen egentlig moralsk spydegg i filmen. Brandon ligger med enslige kvinner som vil sjøl. De kunne muligens blitt lykkeligere med en fotformsmann og fire unger på landet, men de lever i verdens ensomste by, og det føles urimelig eksklusivt å nekte dem kroppslig nytelse. Filmens poeng er selvsagt det gamle komedie-poenget fra Vince Vaughn-filmer.

Når den kyniske rundbrenneren opplever ekte følelser, innser han sin egen tomhet. En hederlig, svart kvinne er frelseren i et drama som for øvrig skildrer sex med smiskete pornofilm-klisjeer. Fassbender spiller den kjølige erotomanen omtrent like livlig som han var robot i «Prometheus». Det er en selvutslettende, lojal rolletolkning, men den får ham til å se ut som en dust.

Noen vil gi denne femmer. Edward Furlong spiller computerfyr som tilbringer tida på nett, får seg en webcam-venninne som blir plutselig myrda på direkten — men han vet jo ikke hva dama heter eller hvor hun bor. Fransk thriller fra , laget av Mathias Ledoux. Skitne, vulgære og dumme som brød. Men ikke Jennifer Lawrence. Debra Granik har fra før laget «Down to the bone», som handler om narkoman mor i fælt ekteskap da vinteren kommer. Hun har også laget kortfilmen «Snake feed», som handler om et par som strever med narkomani.

Det kunne vært OK, men filmen er gjort med en høytidelig elendighets-dyrkelse som forsteiner folka til skautroll og bringer historien langt over i den borgerlige slumming-parodien. I stedet for å te seg som et levende menneske, blir Sukkererta et martyrisk frontvesen i en realistisk-sentimental filmstil som kveler både seg sjøl og publikum i velmenthet.

Fordi regissøren bare behersker stoffet sitt så lenge det er forutsigbart ubevegelig, finnes det bare ett ansiktsuttrykk i filmen.

Alle kvinnene har det felles, som om et fiendtlig romskip skulle ha landa i hillbilly-land og spredd voksfjes-virus. Fjorårets såkalte funn Jennifer Lawrence spiller med feministisk plakat-ansikt — hun ser alltid såra og stolt ut. De andre kvinnene har liknende fjes, men de er mer uhelbredelig triste. Om de snakker sammen, om de går på bar, om de bærer sine barn: Kvinner har det samme ansiktsuttrykket, og det kommer aldri fra der hvor latteren ble funnet opp.

De er jo fattige. De fattige er fæle i småborgernes sympatifilmer. De fattige er fiendtlige og tuslete og snakker tåpelig. Mennene er uvaska, mentalt og kroppslig ustelte og psykopatisk kjønns-fascistiske. De har også samme fjes. En slags Snøfte Smith-maske fra elendighets-pornoens konstante indignasjons-orgasme. Filmen forteller om ei modig jente som tør snakke til slektningene sinesjøl om de er verre enn rabis-rovdyr.

Pappa dopkoker har forsvunnet, og så lenge ingen vet om han er levende eller død, kommer kausjonsvesenet og tar den lille tømmerhytta der Sukkererta passer på sine forhutla små søsken fordi de har en komatisk fraværende mor.

Derforblir Sukkererta banka opp av onde damer hos slektningenThump. Thump er en karikatur av en cowboy-julenisse og er liksom den største klausen i santa-leiren. Så holder jenta den inntrykkssterke talen sin, og onkel Teardrop kommer innom og er plutselig beskyttende, men med fellesfjeset sydd på som en slitsom seriemordermaske. Den siste halvtimen er bedre enn resten, for da får plutselig onkel mer enn én side. For filmen er det like fullt for lengst slutt, for den er en løgn.

De fattige har liv og personlighet, de er ikke ubevegelig uniforme som utstillingsfigurer i ei Nav-sjappe. Når folk spiller banjo og har snus-pussede psykopat-tenner, da vet vi at vi er på picnic med døden, og der er troverdigheten det første dødsoffer. I dag skal vi glemme normalkanalene og se fire fantastiske filmer på Flikseren. Mens den altfor fyldige månen passerer i armlengdes avstand fra stuevinduet, skal vi se filmer som er så bra laga at det gjør litt vondt.

Det er ikke sånne filmer som får deg til å støtte Røde Kors og skrive lykkekake-sannheter på Facebook, det er filmer som gjør deg midlertidig innadvendt, for det viktigste i livet har du inni deg, og der er det av og til ganske mange uoppgåtte stier.

Du blir ikke et bedre menneske av de fire Netflix-essene, men av gode filmer blir du våknere. Dette er sånne filmer, og de handler om helt forskjellige ting. Jeg går ut fra at vi alle har en erogen sone der usjenert behag oppstår fordi form og innhold plutselig treffer hverandre like vakkert og totalt uventa som skjæreskit og solbærgelé. Stilisering kan være noe overtydelig som det er altfor lett å omgjøre til redegjørelse.

Sånn er ikke denne. Den er musikalsk og anti-satirisk; det siste ordet har jeg oppdaget under en død svane, og det betyr at geniene ikke karikerer for å være slemme, men fordi karikaturer er de eneste sanne framstillingene av folk som finnes. La oss si det sammen, dere. La meg fortelle om roller som er så gode at gåsehuden ikke kommer til å bli borte før du får se de første gåsungene. Christian Bale spiller en mild, barfot autist som sitter i et usannsynlig enkeltkontor og er finansanalytiker for investorfond.

Autist er også en sykdom, men det kan være en egenskap, siden sosialt talent egentlig bare består av underkastelse. Bale banger på trommene sine mens metalrocken ryster et ellers sterilt lite blårusslokale, og han leser tall med kompromissløs forstand og sier at de andre ikke har skjønt noe. Han sier det ikke sint. Han sier det ikke oppgitt. Han bryr seg ikke om dem. Han har mimikk som ikke skal noe sted. En skuespiller klarer å bruke ansiktet sitt til ikke-budskap som ikke skal formidle noe til noen.

Finansanalytikeren har ikke kroppsspråk, og Christian Bale er et geni. Men han bryr seg antakelig ikke. Steve Carell er sint. Det er faktisk Steve Carell. Den 40 år gamle jomfrua er henta ut av Hollywoods triste og overbetalte klubb for skuespillere uten verdighet, og de har gitt også ham en rolle i ytterkanten av innlevelsen.

Han er så bra at det smerter. Carell er forbanna på verden, og kanskje er grunnen et dødsfall i familien, kanskje er han bare sånn fordi det er riktig og sant å være sånn. Som en slags munk med direktekontakt til Gud kommuniserer Carell egentlig bare med kona si, Marisa Tomei. Han kommer for seint inn til gruppeterapi-time, ignorerer påbudet om å vente på tur, skjeller ut verden, starter en samtale på mobiltelefonen og går.

Den lille scenen er som en ballett om den relevante aggresjonens skjønnhet. Ryan Gosling liker jeg egentlig ikke. I «The big short» spiller han en karismatisk finans-overdrivelse, en sminka mann med vulgærsvart korpiehår, en slags Gandalf som ung. Han snur opp ned på kontoret der Carell jobber med esoteriske vanvidds-varsler om ei forestående finanskrise, og han er delvis en Tarantino-figur og delvis en Stone-figur, men jåler ikke.

Han er ikke rørende. Han er ikke tøff. Han er ikke imponerende — han er en framstillingsform. Paradokser oppstår som om de skulle være nye dyrearter. Når amerikanske skuespillere får et skikkelig manus og en visjonær regissør, blir de verdens beste. Oscar kan stå der avkledd i hjørnet sitt og se ut som porno-agn fra en homoversjon av «Goldfinger».

Noen ganger kan amerikanske skuespillere være så gode at han ikke fortjener dem. Sånn er det her. Rollene er perfekte, for de er ikke realistiske. Det betyr ikke at de skeiner fritt, de beveger seg tvergtimot i rommet som presisjonsflygere samtidig som de uttrykker en slags teori: De gale ser sannheten. I følge filmen har noen sagt at sannhet er poesi Truth is like poetry. Men folk liker ikke poesi. Så de ser ikke sannheten. Brad Pitt spiller den pensjonerte finansakrobaten som sitter i et slags Rambo-kloster og har latt paranoiaen overta.

Han har sett for mye av verden. Han har analysert utrolige mengder av sannsynlighet. Han har vært synsk som yrke, og det har gjort at han mistenker alt. Når de to oppkomlingene trenger hjelp, kommer han dem til unnsetning, samtidig som han sier: Dette er verdens undergang.

Murakami har sagt at vi alle går og venter på verdens undergang. Og det var det. I forsvant kapitalismen slik vi kjente den. Amerikanske småtullingers boliglån var sjakaliserte av en hel finansverden av blinde dollardyrkere.

Forutsetningen var en amerikansk løgn, en slags billig klisjé som sa: Folk vil alltid betale boliglånet sitt. Men folk gjør bare det så lenge de har jobb og en trygg tilværelse. I filmen foretar to av hovedpersonene en slags Alighieri-reise ned i den underverdenen der amerikanere bor. Der har finansfolk aldri vært. Da krisen nærmet seg, så boligstrøk allerede ut som spøkelsesbyer. Verden skulle gå under. Filmen er laget av Adam McKay, og stilen hans er overlegen.

McKay vet at ingen kommer til å skjønne detaljene i den økonomiske logikken, så han lager et meta-nivå i fortellingen. I et boblebad i dobbeltbetydning sitter skuespillerinnen Margot Robbie og foreleser blidt om obligasjonssystemet.

Skuespillere henvender seg til kameraet og sier «Dette skjedde egentlig ikke, men dette skjedde faktisk», og det gir filmen en kynisk form for lekenhet som oppleves som galgenhumor på gravkanten. Sånn som dette kan voksenfilm være. Usentimental og kynisk og vittig, men forstandig. Djupt intelligent og forstandig. Den er ikke nødvendigvis sann. Ingen filmer er sanne.

Men denne lyver i det minste sånn at du blir et mer årvåkent menneske av det. For hengivne midtbane-nordmenn er «Moneyball» en rørende fortelling om Drillo og hvorfor de skrættende dansker bare er ville dinosaurer.

Men mest av alt består filmen av et slags verdenshistorisk samspill mellom Brad Pitt og Jonah Hill. Baseball er amerikanernes nasjonalsport. Fram til sånn ca. Du skal slå så hardt du kan og løpe så fort du kan. Det står i Bibelen.

Når han ikke får penger til stjernespillere, hyrer han en nervøs økonomi-nerde fra Yale, spilt av Jonah Hill i et blazer-streit snillgutt-kostyme som får ham til å likne en gospel-arrangør i Fredheim Arena. La meg bare si dette fort før jeg ombestemmer meg: Det er som å se kuer fly. Hill var i ferd med å gro fast i teite pubertetsroller om å onanere, og plutselig sitter han der og er en rørende, overbevisende, imponerende ekspert-hvalp med betydelig kroppsmasse. Og ikke bare det. Han spiller mot den modne utgaven av Brad Pitt så det oppstår den magien som skal finnes i pysefilmer som denne: To skikkelser skaper et fellesrom som de bærer med seg fra scene til scene, sånn at du kan føle dem som en enhet.

Jeg tror det skjedde oftere før, da folk laga film fordi det betydde noe for dem. Det skjer nesten aldri lenger. Jeg liker den voksne Brad Pitt. Han spiller uten selvopptatthet, og jeg innbiller meg at han har vært superpappa og Angelina Jolies flyplass-assistent så lenge at han har lært seg å kommunisere med mennesker og ting. Han forsøker ikke å skrike og hoje så tårevætende at Oscar-juryene skvetter i buksene sine.

Han gjør det verdig og enkelt. Han ser på folk. De to skaper en veldig behagelig film. Og Philip Seymour Hoffman som trad-trener trekker ikke akkurat ned. Rytmen i «Moneyball» er irriterende forutsigbar, men amerikanerne er tradisjonelle på det området: Det skal starte med at ingen tror på Rocky og han får mye juling.

Så kommer den fantastiske suksessen, og så det midlertidige tilbakeslaget som setter ting i perspektiv. Men filmen er så avslappa og klokt laga at du tilgir den. Og det er en slags Kung Fu Panda-fryd å se en lite atletisk akademiker med stygt slips overkjøre de erfarne baseball-ekspertene rett og slett ved å lære dem den nye veien til suksess: Alt finnes i tallene.

Tallene i pc-en forteller hva som egentlig vinner kamper. Ikke sats på stjerner som skal gjøre alt vanskelig. Ikke løp to baser hvis vitsen er å komme trygt fram til den første. Det er på en måte Drillo. Forstand, systematikk og beskjedenhet lager seire. Kanskje dere skulle finne en overvektig World of Warcraft-fantast eller en pinglete Angry Bird-ekspert fra Ullandhaug? Filmen bygger på en sann historie. Alle amerikanske lag bygger opp baseball-strategien som dette nå.

Det viktige ved filmen er at også de som egentlig syns det er kjedelig å se på voksne menn slå brennball, vil elske samspillet mellom Pitt og Hill. Dette er en sober thriller, det er en film i pels og hatt — og hvis den hadde vært dansk stol, ville den hatt både for- og etternavn.

Filmseere som helst ønsker at Michael Bay skal sprenge tankbiler med billig biodiesel fra det sultramma Afrika så voldsomt til himmels at brannmelderne i sal 2 smelter, vil antakelig føle at det går litt seint. Men «Zodiac» er hektende og hektisk på den andre måten: Du sitter imponert og venter på at leterne skal finne sporet som feller seriemorderen, og underveis blir du varig og hjelpeløst fortapt i selve folka.

Etterforskere og journalister som bruker tiår av sitt liv på en sisyfosisk seriemorderjakt. Den rugekasse-lune halvskjønnasen har aldri funka på film. Her er han som gjenfødt. Ruffalo spiller dedikert og irritert San Francisco-politimann fra til langt utpå nittitallet, og det skjer med en anspent grettenhet som er med på å gjøre filmen enerverende og urovekkende. Du får alltid lyst til å ta ham med hjem, gi ham sunn mat, hjelpe ham i gang med en hyggelig hobby, kjøpe lue til ham.

Hvis Gyllenhaal hadde spilt Hitler, ville jøder blitt motstandere av seg sjøl. Jake Gyllenhaal er en avistegner som igrunnen ikke har noe med seriemorder-dekninga i San Francisco Chronicle å gjøre, men blir fullstendig forhekset av den. Jeg røper antakelig for mye, men litt av poenget med filmen er at han til slutt er den eneste som virkelig leter etter Zodiac, og han gjør det på den æreløse ungkars-måten med dokumenthauger i sofaene — sjøl om han har familie.

Snakke-frekk, småjålete, rockekledd og stadig mer rusa. Han er som ei lærebok. I tillegg tar den onde David Fincher «Seven», «Fight club», «Panic room» et velurmildt ballegrep på sekstitallet og syttitallet.

Den mest romantiske av alle fortider framstilles i fargetoner som er så varme at de kunne kommet fra sommerettermiddager i Hobbiton etter Mordors fall. Hele den sære fornemmelsen av de merkelige tiårene finnes i Finchers fargevalg, og normale mennesker har ovnsrørbukser som likner diagnosen på en litt stilig lidelse. Tidskoloritten er ikke påtrengende, men sterkt stemningsskapende.

Dette er ikke en dyster, kald seriemorder-film, den er nesten litt naiv, vennlig og varm. Som en litt logisk følge av naiviteten, minner filmen muntert om «Alle presidentens menn» i noen scener. Hektiske fakta-fangstmenn samler inn relevante og villedende informasjon og setter sammen puslespillet som skal identifisere seriemorderen innen han rekker å ta livet av flere.

Etter hvert handler den mest om menns evne til kompromissløs besettelse og forlis. To og en halv time er lang kinotid, men «Zodiac» har en personskapt, indre spenning som klistrer handlingen til forventningssenteret i den øvre magen og svelget. Dette er nok sesongens mest vellaga film. Det kan være det dukker opp mer vesentlig, men gangster-western-dramaet om den udødelige Bondurant-familien midt inne i hjemmebrentens hundremeterskog er den beste.

Bildetett på en antakelig nostalgisk måte som bringer folka innpå deg med alle sine uhøvla egenheter. Nydelig skrevet av Nick Cave, med økonomisk replikk-kunst som ser ut som ekkoer av ansiktene. Intens og flegmatisk, en slags legende hentet fra en opprinnelig manneverden der skjebnen går rundt i enkle klær og styrer livet med bisetninger. Tom Hardy spiller Bondurant-broren Forrest med et sjenert, monument-tungt bakoversinn som antakelig skyldes at han er en krysning av rev og bøffel.

Hardy spiller sånn at navnet Albert Finney dukker opp i minnet, og han skaper den elokvente ubevegeligheten som alle trakter sånn etter. Jason Clarke er den konstant alkoholpåvirka Howard med brennende bitterhet i blikket og en villdyraktig vaktsomhet i sjelesunnhetens grenseland.

Shia LaBoeuf spiller pinglete ungdom og villstyring som jokker prestedatteras ankel i stygge gangsterklær. Guy Pearce spiller den ekleste skurken på veldig lang tid — han er den innkalte, perverse og forfengelige sadisten som etterforsker for en korrupt statsadvokat.

Det handler om primærnæring. På tjuetallet laget Bondurant-brødrene traktenes beste sprit, men myndighetene ville ha sin del av de ulovlige pengene, slik kommunefolka tar bompenger fra uønska biler og staten håver avgifter fra dødelig tobakk. Regn i november skal egentlig føre til at Storm-melderne trekker fram ekstrem-ordet, og så spør TV2 Nyhetene en innkalt ekspert med strikkevest om hva regnet egentlig skyldes og hva det kan komme til å medføre i de neste år og så faller ikke Mannen.

I en vulgær-feministisk tid er Mannen et fullgodt symbol på at ingen skal tro på folkelige stemninger og kommersielle medier. Mannen kommer nok til å abdisere en gang i tida, men det finnes en stahet og en stolthet og en fandenivoldskhet i naturen som tviholder på den hensiktsløse steinklumpen fordi han ble utsatt for en news-porn som sverter oss alle med sine hysterisk formulerte foreløpigheter. Men det var ikke det.

Siden en normalkanal viser «Gladiatoren» har jeg supplert med det som finnes av Russell Crowe på Netflix. Crowe kunne ha spilt mannen. Etter Monty Python-filmen «Life of Brian» finnes det egentlig ikke noen plass i verden for gladiator-filmer eller det gamle Roma, for alle navnene høres ut som Biggus Dickus. Ridley Scott har kava seg rom for genren likevel. Han gjør det med data-effekter som kan gjenskape historiske steder så naturtro at de likner landskaps-tapet.

Han gjør det med en buksprettersk voldsglede som virkelig gjør ære på barbariske underholdningsformer. Han gjør det med kinematografisk storslagenhet som får en til å kjenne at det strømmer wagnersk overfølsomhet ut av et flatt glansbilde. Det svinger av fotograferinga i denne filmen. Deretter kommer de politiske intrigene som alltid fører til populistiske gjespetokter like genuine som gnagsår, i neste øyeblikk Kain og Abel-motivet som får de lavkirkeligste til å nikke «metafor, metafor», før filmen vandrer inn i en slags Mad Max-fase der generalen er blitt voldsslave i underholdningsbransjen.

Solbrente menn med freudianske leketøysverd, helsestudio-barm og arrete ego-armer. I Roma vender filmen tilbake til en blanding av politikk og såpeopera-action. Gladiator står mot keiser, og keiseren er en sutrete, veik pervo-bleikfis som minner litt om Elvis på piller. Senatorene vandrer rundt i brudekjolene sine og ser ut som frimerke-dekorasjoner. Kropper deles, hoder hogges av, det stikkes og skjæres og hugges og slås, og vi i salen venter på det store oppgjøret.

Det bør være like før general Maximus alias slaven Spanjolen overtar kommandoen for guttene sine igjen og gjør et skikkelig militærkupp. Vi vil se helten komme tilbake med stil. Så detter den svære, fargerike filmen boms ned i en spisspose, og der blir den liggende i sitt eget kliss.

De siste, avgjørende scenene er inneklemte, klaustrofobiske og steinteite. Det finnes bare to enkeltfilmer i moderne tid som skapte varige helter: Sylvester Stallone i «Rocky». Bruce Willis i «Die hard». Russell Crowe er mannen for et nytt millennium, som det heter i kultur-komiteene. De oppmerksomme fikk nedoverhake og bakoverhår av ham i «L. Confidential», og i «Gladiatoren» bærer Crowe de delene av filmen som kan bæres, med en høytidelig, intelligent dumhet som det lukter skikkelig mannfolk av.

Han er virkelig Rambius Grapsius, vår mann i Romerriket. Russell Crowe og data-kulissen Colosseum gjør at Ridley Scotts film blir severdig for de som liker sånt, sjøl om den til slutt tar livet av seg sjøl ved å la være å puste. Men pølser er godt. Det ville være dumt å underslå at starten er vanskelig. Russell Crowe drikker øl og er geni. Studentene er studentiske med andre studs. Akkurat da du blir lei av ensformigheten og ønsker at tredje verdenskrig skal begynne, hopper filmen til Pentagon i Der treffer den nå statsansatte kodeknekkeren dama si.

Jennifer Connelly siger manetseigt i Sweetmint-rød kjole og overrasker med en seksuell forkjærlighet for matematikere som kommer til å skape forvirring i Mensa.

Det bisarre forholdet blir du nervøs av, og usikkerhet er underholdende. Connelly holder i det hele tatt mye av filmen på plass mens Crowe finsnekrer på eksentrisiteten sin i en slags mumlende.

Hele dette spillet er kompa av James Horners dommedags-musikk. Påtrengende instrumenter av flere tusen slag ruller over filmen som et felttog mot Stalingrad.

Og for de som egentlig heller vil se kvinner kle av seg sammen. Spanjolen Julio Medem, som regisserte kjedelige «Sex and Lucia», har laget et slags sexdrama der lesbiske Elena Ayana treffer gifteferdige Natasha Yarovenko, og så går de to damene til et rom og har sex og snakker sammen. Det er en av de svarteste mandagene i året fordi Nordsjø-skyenes solfilter ligger som forbannelser over Vestlandet og fører til negative holdninger og vaklende selvtillit.

På en sånn dag er det befriende at NRK viser en av de stilige western-filmene fra vårt årtusen i tillegg til en film der engelskmenn uheldigvis dreper en and med brødsmule. Sånne dager kan ikke bare bli mørke, og dessuten er mørket en venn til alle de som har for trange klær og for runde kinn, de som skulle ønske at håret lå bakover slik hipsterne har de og de som trener seg i kvinnerespekt og følgelig går med solbriller på julebord.

Mørket er manges venn. Dette er en film som egentlig skal hete « Filmen er en repetisjon av en western med Glenn Ford fra , og det bærer den til dels preg av. Handlingen sleper slitte støvler i støvet.

Den hederlige gårdbruker som tar seg hyre som sheriffassistent for å redde sønnen fra sjukdom, er ikke noe manusforfatterne ville ha funnet på i Men det går an å overse handlingen, som man ofte bør i western-filmer, også når de har vært utsatt for kollektiv skamros.

Av alle de skuespillerne som kommer til å bære revolver ved hoftebeinet denne sesongen, er Crowe og Bale de beste. Russell Crowe som kynisk bankrøver er så sjarmerende at han ikke ville ha trengt lusekofte i rettssalen.

Han småsnakker seg lunt gjennom filmen, og når han er ferdig med det, utøver han skøyeraktige yrkesmord med ironi og presisjon. Crowe er filmens krydder, og Christian Bale er de magesmertene vi må betale for interessante smakstilsetninger.

Bale spiller den forunderlig humørløse eks-soldaten og utmark-bonden Dan Evans, som etter borgerkrigen tok med seg fruen Gretchen Mol, en frisk sønn og en sjuk sønn langt ut dit hvor lufta er sunnere enn gulrøtter. I frisk luft trives fattigdom, og derfor er den klassiske tog-fascisten og kreditoren ute etter jorda hans, for Evans kan ikke betale. Men det ser ut til å ordne seg. Den legendariske gjenglederen Crowe sover over hos dame sånn at sheriffen tar ham — og dermed trenger den tvilrådige lovmannen noen som vil tjene dollar på å ledsage morderen til togstasjonen i Yuma.

Han smiler framleis ikke. Han ser ikke ut til å glede seg eller ha noe håp for framtida. Evans bare drar av gårde som en skjebneskjøvet mann, tynget av skyld fordi han ikke ble rik på kuene sine. Så skjer alt det som må skje, og alle kvinner som eventuelt finnes i husstanden din, vil gå deprimerte til sengs mens de skjeller over at du kjøpte en film der alt gikk galt.

Gled deg til det. Men det er flotte roller. Hugh Grant på sitt bedre. Det har oppstått følelsesdjup under den vanevittige londonmannen, og du kan se at han kan noe mer enn å repetere myten om me and Hugh.

Marcus Nicholas Hoult er en usedvanlig annerledes gutt. Mor hans er selvmorderisk vegetarianer av hippie-opprinnelse, og den arme åringen bærer for eksempel ei strikkelue for tidsreisere, samt veteranklær og bollefrisyre. For å klare virkeligheten og familiesolidariteten har guttungen fra Tambourine Land lobotomert seg til en livskvalitet basert på resignasjon. Og han sier alt han mener. Hugh Grant spiller en så overfladisk mann Will at han kunne tjenestegjort som vegdekke eller brødpose.

Fordi skojaren Will spesialiserer seg på korttids-sex med enslige mødre, treffer han den kontakttrengende lille filosofen som til gjengjeld treffer en and med hardt brød. Av andemordet oppstår langsomt et vennskap.

Av vennskap kan det bli både forvandling og menneskeliggjøring. Smygeren Grant blir til en person, slik Adam oppsto av leira. Denne filmen er regissert av Ethan Hawke, og jeg overlater til den enkeltes samvittighet å bestemme om det er en anbefaling eller advarsel.

Handler om en skuespiller som innleder skjør romanse til ei talentfull damemusiker med forførende stemme og storarta låtskriver-evner.

Mark Webber og Catalina Sandino Moreno. Hawke har også skrevet romanen som filmen er baserrt på. For å bøte på det skal jeg gjøre oppmerksom på at Da henger vi opp julestjerner i vinduene.

Dessuten skal jeg trøste alle de som er så heldige at de har en jobb med at julaften i er på en mandag. Dersom kalender-sjefene hadde forstått den mentalhygieniske viktigheten ved jobbfri romjul, ville de ha sørget for at alle julaftener var på mandag eller tirsdag.

Til gjengjeld måtte alle skrive under på at de aldri skulle feire jul i Thailand. Når det gjelder dagens filmvalg, vil jeg henvise til at jeg driver stutteri for kjepphester, og mett av økene er sånn: Norge er et friskluftland og vi kan kjøre bil så mye vi vil så lenge vi holder oss borte fra et titall sentrumsgater.

Dessuten burde Porsche Cayenne bli utdelt gratis til pensjonister som skriver. Du skal ikke smile når du omtaler bil, og du skal ikke smile når du snakker om familien. Men hvis du noensinne finner på å holde en fartsgrense, må du gå i reine dametruser og fredagshusarbeide-tørkle og dessuten lage muffins.

Opprinnelig oppfatta jeg dem som rein Turtlewax-zoologi med eksos-hymner til bilpolare ja, jeg vet at det ikke heter bilpolare lidelser. Historiene var som roadkill-fascistiske frihets-seremonier.

Menn levde i sjølvalgt konflikt med samfunnet, og damer uten førskolelærer-utdannelse gneid de nybonte bommene sine mot panseret som en markering av at bak en fri mann står alltid en ufri kvinne. Det var i beste mening Frp-stoff. Og i sentrum feilparkerte de, og tok konsekvensene. Jeg så «Furious 6» samtidig med at Frp og KrF falt hverandre om halsen i dypt rørt kristen-anarkisme. Derfor oppdaget jeg omsider at de frie mennene på de frie veiene, de er egentlig familiens forsvarere.

De er ikke fuck-around-The-Christmas-tree-sladdedasker. Å ta det alvorlig, er å ta seg selv altfor høytidelig. Innslaget setter ikke bare Jaquesson, men alle som ønsker å si noe i debatten inn i en ramme der fjortishumoren til NRK presser alvoret over i humørløsheten, sakligheten over i grinebiteriet og uenighet over i hårsårheten. En kjip debatteknikk det er umulig å forsvare seg mot: Le eller hold kjeft. For det andre handler denne saken om et elendig kvinnesyn.

Man skulle tro at NRK hadde lært noe etter forrige runde, der Radioresepsjonen mottok noen velfortjente lyskespark etter at de kalte en tenåringsblogger for «knulledokke». Når man velger å lage satire om andre basert på deres kjønn, eller rett og slett bare kommer med platte vitser, minner man kvinnelige debattanter på at den frykten de har for å delta i det offentlige ordskiftet er helt reell: Det er ikke sikkert at du blir kritisert og imøtegått for meningene dine. Det er stor risiko for at du i stedet blir harselert med fordi du tilhører et bestemt kjønn.

Eventuelt at du ikke passer inn i gitte stereotypier. Enten er du for sexy «knulledokke», «snodig seksualisert fitnessdronning i trikot» eller så er du for lite sexy mannhaftig, sint, humørløs. Utenfor det hvite huset på Marienlyst vil de fleste forstå at når man setter opp så snevre rammer for å kunne ta folk alvorlig og diskutere på en fair måte, ekskluderer det svært mange. Og det er et faktum at det er kvinner som rammes av det. Det tredje punktet er mer komplisert.

Og der kommer verken Thomas Seltzer eller Kari Jaquesson spesielt heldig ut. Dét handler om alvoret som ligger bak den klassiske 8.

I gårsdagens Dagsavisen pekte voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk på at volden generelt går ned, mens seksuell trakassering, hets og undertrykking har økt i omfang. Samtidig får vi stadig nye fortellinger fra unge jenter — og gutter — som forteller om depresjoner, utbrenthet og generell håpløshet blant annet på grunn av et umulig kroppsideal.

En NRK-programleder som forsvarer pornohets med at folk kler seg lett, er et dårlig bidrag til å endre på det. Men hva med Jaquesson selv? De to siste postene på Jaquessons egen blogg har titlene «Minus 16 kilo med steptrening! Ikke noe av dette gjør at hun fortjener den uthengingen Trygdekontoret utsatte henne for.

Men hun fortjener heller ikke å ha rollen som gallionsfigur i kampen mot kroppspress blant unge. Seltzer har på sin side god erfaring med krenking. Da bandet hans fikk dårlig kritikk i VG, reagerte han med å be publikum på Øyafestivalen å skrike «Fuck VG» i kor, samt å vise fram brennende bilder av avisens plateanmelder. Den nakne sannheten er, med andre ord, at noen debatter er for viktige til at de bør overlates til Kari Jaquesson og Thomas Seltzer.

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her! Å få nei fra en redaktør, er ikke det samme som å bli nektet ytringsfrihet.

Satsingen på å bygge Osloskolen som en merkevare kan ha skapt dårlig ytringskultur.

nakne sexy damer norsk tenårings porno

0 thoughts on “Nakne sexy damer norsk tenårings porno”

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *